Henrik Kristoffersen enda bedre etter kritikken

Alpin-Norge trenger Henrik Kristoffersen. Syndebukker og bjørnetjenester kan rive ned alt

Når Henrik Kristoffersen gjøres til norsk alpinsports store syndebukk, gjør han det han kan best. Han blir bedre på ski.

FØLELSENE ER DER: Henrik Kristoffersen nyter øyeblikket og "Ja vi elsker" i bulgarske Bansko etter sin andre verdenscupseier i storslalåm, den første på over fem år. Jo mer kjeft han får i konflikten med alpinlandslaget, jo bedre blir han. Foto: Dimitar Dilkoff / AFP / NTB Scanpix
FØLELSENE ER DER: Henrik Kristoffersen nyter øyeblikket og "Ja vi elsker" i bulgarske Bansko etter sin andre verdenscupseier i storslalåm, den første på over fem år. Jo mer kjeft han får i konflikten med alpinlandslaget, jo bedre blir han. Foto: Dimitar Dilkoff / AFP / NTB ScanpixVis mer

TRE TING KAN fastslås med rimelig stor sikkerhet når det gjelder norsk alpinsports desidert beste tekniker, stridstema og enfant terrible, Henrik Kristoffersen.

1) Han vet hva han driver med.

2) Han vet hva han trenger for å bli bedre.

3) Han sliter med kommunikasjonen.

DA UENIGHETENE MELLOM Team Kristoffersen og alpinlandslaget toppet seg i forbindelse med Kitzbühel-helga i januar, valgte Henrik Kristoffersen å kjøre sitt eget løp i forkant av VM i Åre. Han gjorde som det amerikanske esset, Mikaela Shiffrin, han dro til Trysil og trente for seg selv.

Resultatet av det ble VM-gull i storslalåm.

RESULTATET AV VM-GULLET, da Henrik Kristoffersen lot som om alpinlandslaget og lagkameratene ikke eksisterte da han takket sine mange gode hjelpere, og tilspisset med det en allerede betent og fastlåst konflikt. Resultatet av eskaleringen ble den gjeldende enigheten om at Henrik Kristoffersen skulle trene utenfor laget resten av sesongen. Og resultatet av det så vi i søndagens storslalåm i bulgarske Bansko.

Henrik Kristoffersen vant igjen.

Jo mer du kritiserer mannen, jo bedre blir han.

DET FORTELLER MEG at Henrik Kristoffersen er sjelden vare selv i toppidrettssammenheng. En av de ytterst få. Vi snakker gjerne om vinnerskaller i norsk idrett. Jeg sitter med en følelse av at Henrik Kristoffersen er enda litt mer enn det.

At kritikken han får preller av.

At det eneste som plager ham er dårlig skikjøring.

Det er derfor han er som han er.

HENRIK KRISTOFFERSEN ER blitt gitt skylda for stort sett alt i konflikten med Norges Skiforbund og alpinlandslaget. Det er ikke bare feil. Det, om du er på NSF/landslagets side, er å gjøre det norske alpinkollektivet en bjørnetjeneste. For Team Kristoffersen har ikke bare litt rett når de krever forandring, skjerping og bedre kvalitet.

Ifølge mine kilder, som er i miljøet og kan ekstremt mye om alpin skikjøring, har de rett i veldig mye.

MÅTEN DE KOMMUNISERER det på er en annen ting. Den blir gjerne feil fordi den oppfattes som (nesten) utelukkende konfronterende. Så mens alpinlandslaget bør nærme seg Team Kristoffersen på det faglige området, bør far og sønn Kristoffersen slipe sine verbale kanter for å unngå gnisningene som i perioder topper seg og skaper de store konfliktene.

Like mye som Henrik Kristoffersen trenger laget for å ha noen å bryne seg på, trenger laget grensesprengeren, utvikleren og lokomotivet Henrik Kristoffersen.

DET ER BLITT gitt et inntrykk av at norsk alpinsport er en fellesskapsidrett der kollektivet bestemmer hva man skal gjøre i hverdagen. Det er feil. Det er stort sett en mann som legger premissene og bestemmer. Den beste.

De andre følger etter, lærer og blir bedre.

SÅNN VAR DET i grove trekk da Kjetil André Aamodt og Lasse Kjus holdt på. De var de sterke, spesielt Kjetil. Da de forsvant overtok Aksel Lund Svindal arven og makta. Helt naturlig. Og sånn vil det fortsette, fordi det er sånn det er.

Henrik Kristoffersen vet det.

Det er derfor han er som han er.

DET ER IKKE nytt at en sterk far bak en god sønn skaper uenighet og krangler i alpinlandslaget. Finn og Kjetil Aamodt minner meg mye om Team Kristoffersen og alt de gjør, ønsker, krever og står for. De var utålmodige og flyttet grenser.

Sånt blir det krisemøter av med trenere og ledelse.

UTENFOR NORGE ER eksemplene på tilsvarende problemstillinger mange når vi snakker om noen av de beste skiløperne verden har sett. Far og sønn Girardelli, som dro det så langt at de byttet statsborgerskap fra Østerrike til Luxemburg, var på tidlig Aamodt-tid og et av de største. Far og sønn Kostelic, og far og sønn Hirscher er to andre legendariske familieteam. For selv om lagfølelsen er der til middag og lunsj, er dette en individuell idrett som igjen er big business for de beste.

Det må vi også huske på.

Toppidrett er en jobb.

Ingen leker butikk.

Ei heller Henrik Kristoffersen.