BØR GÅ: Er Nils Johan Semb smart tar han ansvaret og trer til side, skriver Dagbladets kommentator. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
BØR GÅ: Er Nils Johan Semb smart tar han ansvaret og trer til side, skriver Dagbladets kommentator. Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Tyskland - Norge 6-0

Alt er blitt dårligere under Nils Johan Semb. Bortsett fra lønningene

Flausen i Stuttgart kan ikke bare fordøyes og arkiveres som enda en trykkfeil. Den må få konsekvenser i toppen av norsk fotball.

STUTTGART (Dagbladet): Jeg treffer en nærmere sjokkskadet generalsekretær på flyplassen dagen derpå og hører han si vi skal ut og lære av de gode. Igjen. Til Pål Bjerketvedts forsvar skal sies at det ikke er etterpåklokskap som har fått ham på tanken. Avtalen om å reise på studietur til Tyskland ble gjort allerede søndag kveld – 24 timer før 0–6. Men Bjerketvedt er ny, han vet kanskje ikke at vi i 2007 opprettet det såkalte Toppfotballsenteret og siden det har brukt millioner av kroner på å reise verden rundt for å gjøre det vi nå skal gjøre igjen.

Lære av de gode.

SKAL NORSK TOPPFOTBALL reddes må vi ha to tanker i hodet samtidig. Ja, vi må lære av de gode og aller helst bruke det vi lærer til å bli bedre. Men enda viktigere, vi må rydde i eget hus. Det viktigste på kort sikt er nemlig ikke hva de andre kan lære oss. Men hva vi kan lære av de feilene vi har gjort. Og sentralt i norsk toppfotballs fall står selvfølgelig toppfotballsjefen sjøl, Nils Johan Semb.

Er han smart tar han ansvaret og trer til side.

I NÆRINGSLIVET VILLE Nils Johan Semb blitt fjernet for lenge siden. Resultatene er ikke gode nok. Det er toppsjefens ansvar. I politikken, om han hadde ledet et departement, ville han blitt fjernet så lenge det rundt ham ikke leverer, men snarere går i oppløsning. Det er toppsjefens ansvar. Og hadde det vært sånn i idretten ville han blitt felt da Per-Mathias Høgmo burde blitt felt etter Ungarn-fadesen for snart to år siden.

Isteden sitter han der som om ingenting har skjedd.

Som om norsk toppfotballs fall, være seg U21-gutta, kvinnelandslaget eller herrelandslagets stadig tydeligere mangler, ikke har utviklet seg på hans vakt.

SKAL ELENDIGE RESULTATER noen gang få konsekvenser i næringskjeden på Ullevaal Stadion er tida nå. Vi kan ikke fortsette å legge all skyld på den til enhver tid sittende treneren alene. Hva er poenget med toppledere om de ikke tar ansvar? Høye lønninger? Når hele fotballfamilien med fotballens øverste organ i spissen, fotballtinget, klarer å hisse seg opp over en generalsekretær som har reiseutgifter på 524000 kroner fordelt på 120 reisedager, hvorfor er det ingen som nå står på hustakene og roper at resultatene på toppen av norsk fotball er for jævlig dårlige? Det er jo en ukultur det også. Å tape så det griner. Og nå gjør vi det, vi taper så vi mest har lyst til å begynne å grine.

Hvorfor er ikke fotballfamilien rasende?

Hvorfor er det bare folket som tømmer møkka si i sosiale medier?

JEG HAR IKKE svarene. Det er ikke jobben min å ha det. Men jeg kan følge en utvikling og lese resultater. Derfor stiller jeg spørsmålene. Jeg vet ikke hvem som bør ta over etter Nils Johan Semb som helt åpenbart ikke får det til. Men at det er noen navn der ute, karer med erfaring fra det øverste nivået, profesjonalitet og hjerte for fotballaget Norge er jeg overbevist om.

Kan hende en Rune Bratseth eller en Henning Berg for å nevne to?

Kan hende en utlending helt uten bindinger til det sittende regimet?

DA NORGE SLO Aserbajdsjan 2–0 sist fredag var det som om problemene var løst for norsk landslagsfotball. En fotballklok mann som Tom Nordlie sa han hadde den samme følelsen som da Drillo overtok Norge – uavhengig av alt rusket og de mange stygge balltapene på egen halvdel. Andre kommentatorer mente Norge igjen var et lag å tro på, at Aserbajdsjan-kampen hadde snudd skuta og fått oss på kjøl. Men det de færreste tok høyde for var at det var Aserbajdsjan vi spilte mot, en fotballnasjon NFFs målsettinger for Norge herrer A skal slå absolutt alle dager.

Hjemme som borte.

ETTER TYSKLAND-KAMPEN spurte jeg Lars Lagerbäck om 0–6 gjorde vondt, om stoltheten hans var såret? «Æh, svarte svensken – klart det gjør vondt å tape, men noen stolthet har jeg ikke på dette her.» Som om 0–1 hadde vært like ille som 0–6. Som om han ikke følte det vi andre følte. Og det forundrer meg fra en fotballtrener som siden han kom til Norge har snakket om viktigheten av å vinne, og hvor viktig det er med gode opplevelser når et skjørt lags selvtillit skal gjenreises.

Innerst inne trodde vi ikke på det resultatet i Stuttgart.

Men vi gikk til kampen for å få en god opplevelse, ikke for å bli slaktet.

ET ANNET PARADOKS er det taktiske faktum at Lars Lagerbäck valgte å ikke ta hensyn til Tysklands dominans. Med fem mann i backrekka ville vi gjort det lettere for oss selv og trangere for Tyskland med tanke på vendinger av spill og innlegg fra kantene. Slik vi lå der med fire var vi stort sett sjanseløse. Og da jeg spurte Lagerbäck om det også sa han at ja, han og Per Joar Hansen hadde snakket om det, men valgt det bort fordi det viktigste er å øve og repetere på den formasjonen Norge skal spille.

Det spilte ingen rolle om vi møtte verdens beste fotballandslag.

Som om det ikke spilte noen rolle at faren for en dårlig opplevelse var overhengende.

Jeg mener ikke med dette at Lagerbäck bør følge kameraten sin og gå.

Men at det hadde vært sunt med en ny sjef er jeg overbevist om.