AVGJØRES TOUREN HER: Heidi Weng sklir på isen i oppløpet, og taper over tjue sekunder i forhold til konkurrenten Ingvild Flugstad Østberg. FOTO Terje Pedersen / NTB scanpix
AVGJØRES TOUREN HER: Heidi Weng sklir på isen i oppløpet, og taper over tjue sekunder i forhold til konkurrenten Ingvild Flugstad Østberg. FOTO Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Tour de ski 2018

Alt for TV-seerne: Ikke alle fall er like gøyale

Denne sporten trenger dramatikken.

NØDLØYPA i Oberstdorf viser hvilke muligheter som ligger i en langrennssport som vekter skidramatikk høyere enn ren utholdenhet. Denne gangen var det en tilfeldig følge av monsterværet som feide over den tyske feriebyen, men neste gang blir det sannsynligvis en konsekvens av de internasjonale skiledernes ønske om en tettere og mer hendelsesrik sport.

De siste årene har langrennskomiteen i det internasjonale Skiforbundet (FIS) diskutert å legge inn små hindringer i løypa for å utfordre skiferdighetene og slik gi mer utforutsigbare renn. Det er bokstavelig talt en balansegang, men ikke nødvendigvis så truende som flere av toppløperne mener. De med best utholdenhet er ofte de som også har allsidige skiferdigheter.

Og også for oss som faller for lett i løypa, er det bare å innrømme at fall kan være morsomt å se på.

Det er poenget når langrenn stadig tilpasser sporten for et nytt og større TV-publikum.

AKKURAT den moroa omfatter slett ikke fallet som felte Heidi Weng i innspurten på dagens 10km i Tour de Ski. Det kom som resultat av en uforklarlig teknisk miss, og var bare trist. Jentenes sammenlagtkonkurranse kan ha blitt avgjort på den tilfeldigheten om ikke Heidi klarer å bruke hendelsen til å presse enda mer ut av kroppen i de to tøffe avsluttende rennene i Val di Fiemme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FIS vil derimot presse ut mest mulig dramatikk. Det mest aktuelle er å legge inn elementer av skicross i sprint. Da forslaget ble kjent i høst, reagerte et par av de beste sterkt:

- Da kan vi like gjerne kle oss ut, og det er jeg ikke så interessert i. Vi må ta vare på sjela i langrenn, og jeg føler ikke at hopping er «oss», sa Maiken Caspersen Falla.

Men hun har ikke helt rett.

FOR langrennssjela er historisk sett nærmere det kaoset som preget guttas 15 km. Det store feltet er selvsagt noe nytt, men ikke alle situasjonene underveis som krevde helt spesielle skiferdigheter.

Langrenn på gamlemåten var akkurat sånn; et «Donald Duck-løp» som Hans Christer Holund treffende kalte dagens konkurranse. I starten av langrenn som konkurransesport, var den ofte en del av kombinert med hopp som et krav. Siden var det å holde ut på ski alltid preget av plutselige utfordringer i teknisk svært vanskelige løyper. Det er her riktig tilpassede overraskelser med staup og brå svinger i løypa kan gjøre dette til en morsommere sport.

blir oppgaven å vekte denne underholdningen mot det hittil dominerende kondisjonselementet. I dag kom russerne tilsynelatende spesielt dårlig ut der med en serie fall, ski- og stavbrekk, men alle uhellene var også dels resultat av svake taktiske valg.

Fra TV-stolen ble alt dette uansett maksimal underholdning. I så måte kommer nødløsningen i Oberstdorf til å bli med på diskusjonene i FIS når selve konkurranseformen kanskje avgjøres allerede på kongressen i sommer.

INNEN den tid kommer det et OL med en annerledes løypeprofil, som på de to fellesstartene vil gjøre Pyeongchang-feltet mindre enn i Tour de Ski. Selve avslutningen blir imidlertid til å kjenne igjen, med en lang, teknisk krevende nedoverbakke etter en enda hardere motbakke.

Den utforkjøringen setter store krav til teknikken. Det er bra for typer som Ingvild Flugstad Østberg, Maiken Caspersen Falla og Marit Bjørgen, men enda mer for spurtkanonen Emil Iversen. Det han viste med seieren på 15km i dag er et godt argument for å ta ham med til OL med tanke både på sprintene og kanskje 30km duathlon med fellesstart.

Er Emil i tilsvarende posisjon inn i nedoverbakken der, har Norge plutselig en ny gullkandidat.