Alt godt for Sverige!

I fotball er svensker ingen dårlig vits. Ikke ellers heller.

NOE AV det dårligste stoffet i norsk og svensk media, er de forsøksvis humoristiske reportasjene der vi skriver eller snakker tilgjort stygt om hverandre. De reportasjene blir sjeldent stilige; poengene er gjerne gamle, huggene for grove og helheten ikke til å tro.

For egentlig ønsker vi jo hverandre alt godt.

Derfor er det lett å heie på Sverige i fotball-VM. Mesterskapet blir artigere med et eget favorittlag, og til det duger svenskene bra nok.

Forsvarsrekka deres er kanskje ikke individuelt dyktig nok til å holde helt til slutt, men i et slikt mesterskap utvikles ofte lagene underveis.

Seinest i sist EM vant jo Hellas med et mannskap langt under svensk nivå.

DESSUTEN er det ikke spesielt sjåvinistisk å håpe på blågult i VM.

Vi heier definitivt ikke på oss selv. Svensk lagidrett holder en helt annen klasse og har en helt ulik tradisjon enn oss:

• • Svenskene er vant til å vinne.

Alt godt for Sverige!

Den selvfølgeligheten speiler store kulturelle forskjeller mellom de to nasjonene våre. Mens Sverige i århundre har hatt et klassedelt samfunn, internasjonale maktambisjoner og storkapital, er den relativt nye norske nasjonen bygget på et enkelt homogent bonde -og fiskersamfunn. Slike historiske ulikheter former idretten.

Det å slå svenskene har for oss alltid vært et mål i seg selv. For svenskene er seier i det innbyrdes oppgjøret bare en selvfølgelighet, og målet noe langt større.

SÅ HAR de også vært nær ved å nå det flere ganger.

Resultatmessig var de best i sitt eget mesterskap i 1958, men det er kanskje enda mer imponerende å se hvordan de ulike svenske landslagene har fulgt opp den globale utviklingen innen sporten.

Mens fotballen er blitt større og bedre enn noen gang, stiller Sverige igjen i et VM-sluttspill med et mannskap som holder til å slå hvem som helst.

Det forteller om en tradisjon med evne til å fornye seg.

GRUNNLAGET for den svenske fotballsuksessen har lenge vært organisering. Taktikken er preget av den skikkeligheten som gjennomsyrer resten av samfunnet, og gjør for eksempel dette laget mindre avhengig av defensive individuelle ferdigheter.

Disse kollektive kvalitetene er lett å forstå ut fra kultur. Mer overraskende er det at denne kulturen samtidig har klart å verne om spillertypene som gjør det uventede; på svensk idrettsspråk den såkalte \'liraren\'.

På årets VM-lag finner du ham både i den lekne Christian \'Chippen\' Wilhemsson ute på kanten og den ikke alltid like festlige spissen Zlatan Ibrahimovic. Begge bryter med forestillingen om en gjennomorganisert helhet, men skiller seg egentlig ikke ut fra spillertyper på tidligere landslag. I svensk lagidrett har det alltid vært rom for liraren.

DET GJØR også at lagets viktigste spiller kommer til å operere i en ganske fri rolle under VM.

Fredrik Ljungberg har alle hederlige egenskaper til å passe inn i et organisert svensk mannskap, men i tillegg kommer han med individuelle taktiske og tekniske ferdigheter som alene kan vippe kamper i blågul favør.

I et tett VM er slike enkeltspillere forskjellen på suksess og fiasko.

I FØRSTE omgang er suksess det å gå videre fra åpningspulja med England, Paraguay og Trinidad&Tobago. I hvert fall slik vi ser det med norske øyne fra sidelinja.

Svenskene ser det annerledes.

Det er en av grunnene til at vi får heie på dem mye lenger.

LIRARE: Det er rom for Zlatan i Sverige.
LIRARE: Christian «Chippen» Wilhelmsson har en fri rolle på kanten i Sveriges landslag.
LIRARE OG SYSTEMTRO: Fredrik Ljungberg har det lille ekstra som skal til for å avgjøre fotballkamper, mener Dagbladet.nos sportskommentator Esten O. Sæther.