Alt ruller med riktig ball

Årets VM-suksess har bare fortsatt i Norway Cup.

TAR POENGET:  Norway Cup-lederne i Bækkelaget Sportsklubb har skjønt den virkelige kraften i fotballsporten og laget turneringen sin deretter. FOTO: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
TAR POENGET: Norway Cup-lederne i Bækkelaget Sportsklubb har skjønt den virkelige kraften i fotballsporten og laget turneringen sin deretter. FOTO: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

|||SIST søndag tok presten i min lokale kirke enda et oppgjør med det franske VM-laget. Det var på sin plass; for den som er glad i fotball kan ikke historien om det franske landslagets totale moralske fallitt gjenfortelles ofte nok. Den røffe teksten fra Lukas kapittel 12, vers 42 til 48 med den ublide skjebnen som venter skaperverkets troløse forvaltere passet dessuten bra for å vise sammenhengen mellom den enkeltes muligheter i livet og menneskeslektens grunnleggende krav om at vi alle tar vare på det vi er født med.

Dette var en spesiell Norway Cup gudstjeneste. Bekkelaget kirke har sånt sammen med cuparrangør BSK hvert år. Denne gangen var unggutta i Dagblad-gjengen fra Soweto Kliptown i Johannesburg på plass med dans, vuvuzela og enda en påminnelse om fotballens forandrende kraft.

Som om det skulle være nødvendig i VM-året 2010.

FOR en ting er å få en søndagspreken til å lyde som et ganske fornuftig spillermøte; noe ganske annet å tro på fotball som et hendig sosialt verktøy. Det er det siste som skjer om dagen både på Ekebergsletta og i Afrika.

I årevis har Norway Cup-lederne i Bækkelagets Sportsklubb bygget opp troverdighet rundt dugnaden sin ved å tviholde på kjernen i denne årlige leken. Dette er en turnering som ikke først og fremst dreier seg om sportslig resultat, men om menneskelig utvikling. Over tid har dette tilsynelatende redusert cupens betydning som skolering for elitespill. I hvert fall for de som ikke skjønner sammenhengen mellom et helhetlig idrettssyn og sportslige resultater.

DET gjør derimot det internasjonale fotballforbundet (FIFA). Sommerens verdensmesterskap var deres mesterstykke. Etter år med systematisk arbeid for å støpe fotballsporten som den unike globale idretten, ble dette målet nådd gjennom VM i Sør-Afrika.

I denne tenkningen er selv Spania og gladfotballens VM-gull underordnet. Underveis har det riktignok vært viktig for FIFA å forme en sport som tjener utbredelsen av fotball som kulturfenomen, men det avgjørende har hele tida vært selve størrelsen. Det å skape en fotballsport med en kraft som resten av samfunnet ikke kan komme utenom.

var det da også fotball-VM som fikk de fleste av verdens mest innflytelsesrike næringslivsfolk til å samles i Cape Town i avslutningsdagene for å få en avgjørende endring på Afrikas økonomi. Slik er fortsatt ikke gjort på 2 ganger 45 minutter, men i beste fall markerte turneringen en slutt på oppfatningen av kontinentets iboende elendighet. Det i seg selv er en endring som kan dra flere afrikanske land med på Sør-Afrikas nesten ubrutte økonomiske vekst i de 16 årene som har gått siden ANC og Mandelas maktovertakelse.

Men midt under turneringen var det mest overraskende sørafrikanernes nye forståelse av seg selv; det at de kunne forenes i gleden over de svartes tradisjonelt helt egne spill, hvordan bare beliggenheten til et par av VM-stadionene deres åpnet de ulike byene for alle  sosiale grupper og hva som totalt sett var mulig å oppnå gjennom felles jobbing.

DET kritiske spørsmålet går på om det bare var FIFAs ubendige krav som presset fram all suksessen for vertsnasjonen. Det at demokratiet fortsatt er så ANC-dominert at det i praksis vipper mot ettpartstyre og tilhørende maktmisbruk i mange offentlige posisjoner, og derfor trenger en ubestikkelig pådriver for å ta fram sitt beste.

Svaret på sånt kommer ikke etter bare en måned. Å få fram sannferdige samfunnsregnskap i kjølvannet av store idrettsstevner er uansett en vanskelig øvelse. Det eneste som foreløpig står igjen, er vissheten om sporten makt. For FIFA fikk det jo akkurat som de ville; stadionene ble ferdig til rett tid, en samlet befolkning gikk fredfullt i søndagstøy en hel måned og aldri har et VM samlet så mange tilskuere både på banen og foran TVene.

DERFOR er det fotballen som triller uhindret videre med oppgaver for stadig nye arbeidsgivere. Sist måned startet tidenes største gaveaksjon til Afrika med et mer enn kjent bilmerke som avsender og FN som aksjonens høye beskytter.

Nå er det ikke mat til Afrika som gjelder, men fotballer. I løpet av ett år skal en million baller fordeles over hele kontinentet til glede for unger i de fleste aldrer og med drømmer om at spillet har kraft til å forandre hverdagen.

For hvem tør heretter ende det jordiske livet som en fransk landslagsspiller?