FORANDRET DET MESTE:  Avsløringen av Lance Armstrong ga norske idrettsledere den dytten de behøvde for å bruke dopingholdningene sine FOTO:   AFP.
FORANDRET DET MESTE: Avsløringen av Lance Armstrong ga norske idrettsledere den dytten de behøvde for å bruke dopingholdningene sine FOTO: AFP.Vis mer

Alt snudde med Armstrong

Først da den største internasjonale stjernen ble felt, klarte norsk idrett å manne seg opp.

IDET norsk idrett er i ferd med å gjennomføre et nødvendig oppgjør med sitt eget antidopingarbeid, er det grunn til å minne om hvorfor alt plutselig er blitt så mye bedre. Der mange av de sentrale idrettslederne for under ett år siden ikke våget å stå for de sunne antidopingholdningene de egentlig hadde, kunne Anstein Gjengedal som sjef for påtalenemda i Anti Doping Norge, uten risiko forleden  plusse litt moral på manglende juss.

Alt på grunn av sykkel-legenden  Lance Armstrong sitt dype fall

OM IKKE den amerikanske sykkelkongen hadde blitt avkledd i fjor høst, ville neppe vår egen idrettsledelse ha følt seg presset til å sette klare grenser for hvilke verdier som skal forplikte norske utøvere, ledere og trenere. Uten denne nødvendige innstramningen hadde det vært vrient for Gjengedal å stemple Petar Vukicevic som utroverdig i en gammel sak som nemdlederen samtidig måtte henlegge på grunn av foreldelsesfristen på åtte år.

Nå er Anstein Gjengedal og de andre sentrale idrettslederne igjen påpasselige med å påpeke den ellers ganske opplagte sammenhengen mellom holdninger og handlinger. Rett før Armstrong ble avslørt, var det meste imidlertid tillatt:

•• Både Olympiatoppen og Friidrettsforbundet hadde hjulpet en dømt utøver i soningsperioden, og Norge hadde akkurat belønnet sin første EPO-dømte med OL-tur. Alt uten at styret i Norges Idrettsforbund mannet seg opp og sa nei til en ny praksis som brøt med all tradisjonell norske holdning til brudd på dopingbestemmelsene.

Riktignok planla idrettsstyret å ta et oppgjør med det triste forspillet til dette overraskende OL-uttaket, men meningen var å gjøre det forsiktig gjennom en langsiktig omorganisering av Olympiatoppen der den sentrale idrettsledelsen skulle få mer kontroll. Opprullingen av Armstrongs systematiske bedrageri forandret alt.

FOR  amerikaneren dro med seg de to norske sykkelsjefene Steffen Kjærgaard og Svein Gaute Hølestøl i fallet. Den første fordi han hadde dopet seg, og den andre fordi han skjulte sannheten om dette dopet. Plutselig ble det åpenbart for alle at dopingbefengte ledere satt plassert midt i den tilsynelatende rene norske eliteidretten. Det ga oss i Dagbladet en journalistisk grunn til å publisere materialet om friidrettens betrodde landslagstrener Petar Vukicevic sin spesielle virksomhet våren 2 002. Dermed startet den nødvendige åpne verdidebatten i norsk idrett som i løpet av bare noen uker endte med idrettsstyrets vedtak om å knytte ansettelsesforhold og Olympiatopp-stipender til en tydelig antidopingholdning. Da idretten først ble presset av storsamfunnet til å ta sine egne verdier på alvor, skjedde altså selve innstramningen raskt.

DENNE reaksjonen følger også i hjulsporene til amerikanernes avsløring av Armstrong-jukset og de fleste andre internasjonale dopsakene. Nå er det den ordinære politivirksomheten som legger grunnlaget for en rettslig oppfølging enten i de sivile domstolene eller som bakgrunn for behandlingen i idrettens eget rettssystem.

Det siste var tilfellet i USA der de amerikanske antidopingmyndighetene overtok politiets avhørsmateriale. På samme vis ble politietterforskere knyttet opp mot arbeidet i Vukicevic-saken. Det ga påtalenemda i Anti Doping Norge opplysninger som til slutt fristet nemdas formann Anstein Gjengedal til å hinte om innholdet. For han ble det verdimessige alvoret i saken viktigere enn å holde sin juridiske sti helt ren.

HVOR  denne stien egentlig går, er det forøvrig vrient å se. Der det er lett å være enige om at aktørene i de ulike dopsakene skal få en rettferdig behandling, er det vanskeligere å definere hva denne rettferdighet egentlig betyr for fortsatt å få være med i leken. Er det for eksempel urettferdig å stille etiske spørsmålstegn ved en norsk landslagstrener som ber trenerkompisen sin dosere veksthormon for navngitte utøvere?
Anstein Gjengedal syntes ikke det. Muligens var han mer eks-skøyteløper enn eks-politisjef for anledningen, men det var en mulighet han ikke kunne gå fra seg. Når halsstarrige Lance Armstrong bøyde nakken etter å ha passert et rekordstort antall dopingkontroller og ha skjelt ut enhver som betvilte hans uskyld, var det anledningen til å minne om at det med etisk ansvar fortsatt ikke går ut på dato.