Ånden som gikk

I årevis har Italia ligget som en sky over spansk fotball. Nå er den vekk. Esten O. Sæther kommenterer.

WIEN (Dagbladet): Ingen seier føles bedre enn denne. Italiensk fotball og alt dens vesen har fungert som en ond ånd i Spania. Det har vært en selvvalgt plage, og blitt dyrket med samme flid som slike helt unødvendige påfunn gjerne fører med seg.

Det var derfor den spanske treneren Luis Aragones var enda mer sleivete i språket enn han pleier før denne semifinalen, og det var derfor hele laget lettet da Cesc Fabregas dundret inn den befriende femte straffen.

Ånden var gått.

MEN gjennom den langdryge kampen og helt inn til det avgjørende femte spanske straffesparket, var det de dårlige vibbene som lå klistret inntil det meste av det spanjolene foretok seg.

Aldri hadde det sett lettere ut å slå Italia i en viktig kamp. Den tidligere så irriterende formidable motstanderen manglet offensiv ledelse, flere av nøkkelspillerne var i slengete form og de defensive omrokkeringene gjorde at rommet bak midtforsvaret lå åpent for spanjolenes spreke nye angrepsduo.

Sånn ble det ikke.

STUNDENS ALVOR lammet Spania fra start. Laget hadde mye ball som vanlig, men manglet plutselig både fart og fantasi til å bruke den på samme måte som i grunnspillet. Pasningsstatistikken til Marcos Senna, spanjolenes midtbaneanker, er et bra tegn på hva som skjedde. Eller rettere sagt: Hva som ikke skjedde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For der Senna tidligere i turneringen har strødd godsakene gjennom motstandernes midtbaneledd, var han nå mest opptatt av ikke å ta unødvendige sjanser. Før pause leverte han 40 pasninger, og ikke en eneste ble slått feil.

STRAFFE-EKSORSISME: Italiensk fotball og alt dens vesen har fungert som en ond ånd i Spania. Det var derfor hele laget lettet da Cesc Fabregas dundret inn den befriende straffen, skriver Esten O. Sæther.
STRAFFE-EKSORSISME: Italiensk fotball og alt dens vesen har fungert som en ond ånd i Spania. Det var derfor hele laget lettet da Cesc Fabregas dundret inn den befriende straffen, skriver Esten O. Sæther. Vis mer

Det er for godt til å være sant, i hvert fall hvis sannheten måles i hvordan lagets rytmesetter velger å satse å en seiersmarsj.

FØRST etter 53 minutter kom Sennas første pasningsfeil. Den viste seg å være en tilfeldighet. Spanjolene styrte kampen, de hadde ballen mest, fikk tross alt fram de fleste sjansene, men var ikke i nærheten av eget EM-nivå.

Det var derfor alle tegn underveis tydet på en italiensk triumf slik landet vant sist gang de to lagene møttes i et internasjonalt sluttspill en voldsom sommerkveld i Boston under VM i 1994. For spanjoler med god fotballhusk er nettopp dette manifestasjonen av det onde i italiensk fotball; det vi andre oftere ser på som en ekstrem vinnervilje og kynisme som gjerne vipper jevne kamper som denne i italiensk favør.

Den kvelden i Boston gjennomførte Mauro Tasotti sin private vendetta på Spanias Luis Enrique; ventet til et øyeblikk han trodde dommeren og linjemannen så vekk og plasserte en albue i ansiktet på spanjolen. Tasotti ble likevel oppdaget og fikk 8 kampers karantene for overfallet. Men det var Italia som gikk til VM-finalen, mens Spania måtte dra hjem.

PÅ GLADE Ernst Happel Stadion var det ikke lett å se restene av slike motsetninger mellom spillerne. De var der ikke heller. Fotballen på klubbnivå er blitt stadig mer internasjonalisert og Champions League har dratt de aller beste spillerne tettere sammen.

Derfor var det italieneren Buffon som trøstet spanske Fernando Torres da han motvillig slepte seg ut av banen lenge før slutt, og det var tilsynelatende ingen grenser for hvor kameratslig de to keeperne tok den avsluttende straffesparkkonkurransen.

Dette er en del av en fin utvikling i internasjonal fotball og en forutsetning for at spillet kan spre seg videre som den dominerende globale sporten. Men for at Spania skal prege landslagsfotballen på et vis som gjenspeiler det høye nivået i den hjemlige ligaen, var det nødvendig å lufte ut de gamle, emmende følelsene.

Nå er det gjort. Italia var ånden som gikk, og da kan det gå så langt som helst.

Ånden som gikk

Så bra er dette spanske laget bare spillerne tør å slippe seg løs.