Pappa Ronny Ingebrigtsen (47) hadde hatt sine mistanker en stund. Fryktet det. En ulmende uro i magen.

Da han kom hjem til huset i Bratsberg utenfor Trondheim den varme sommerdagen for tre år siden, sto dattera Eva på kjøkkenet og bakte boller. Hun var akkurat fylt 14. All fritida gikk med i skisporet om vinteren og til barmarkstrening om sommeren. Nå har Eva rundt 750 treningstimer i året. Hun er god, en lovende langrennsløper. Faktisk er hun best i sin årsklasse.

Men det er noe som skurrer.

I det siste har hun blitt stillere, mer innesluttet. Den sprudlende jenta, som alltid går rundt og synger, slik at storebror Edvin blir drittlei og ber henne holde opp, synger ikke mer. Hun har begynt å gå med altfor store, posete klær. Pappa Ronny har kjent på engstelsen. Nå sier han, for å pirke litt borti mistanken sin:

«Jeg håper du har tenkt å spise noen av de bollene selv også, ikke bare servere oss andre».

Det blir helt stille på kjøkkenet. Ronny titter inn. Der står hun, borte ved kjøkkenbenken, hodet bøyd, ryggen kroket. Eva rister. Ronny går bort og holder rundt den gråtende dattera si: «Jeg er så lei av å tenke på mat og det jeg ikke skal spise hele tiden», sier Eva inn i pappas genser.