NY VÅR: Radamel Falcao har gjort sakene sine svært bra for Monaco denne sesongen. Foto: AFP PHOTO / FRANCK FIFE / NTB Scanpix
NY VÅR: Radamel Falcao har gjort sakene sine svært bra for Monaco denne sesongen. Foto: AFP PHOTO / FRANCK FIFE / NTB ScanpixVis mer

Avskiltet etter fiasko-opphold i Manchester United og Chelsea. Nå smiler Falcao endelig igjen

Han så ut som en ødelagt spiller det ikke var mulig å reparere, men den colombianske spissen Radamel Falcao (31) har fått en ny vår i Monaco. 

Juventus - Monaco (2-0 etter første kamp) spilles i kveld 20.45. Kampen vises på Viasat 4.

(FourFourTwo): Den trofé-vinnende oppgangen til en klubb drevet av milliardene til en oligark, er ofte ikke stedet hvor du ser etter en oppløftende historie om menneskelig kamp. Likevel finner vi akkurat det innimellom private casinoer, store yachter og gode skattesatser i Monte Carlo.

Det kan være at Monaco er leketøyet til Dmitry Rybolovlev (personlig formue: 7,3 milliarder dollar, personlig kunstkolleksjon: 2 milliarder dollar), men klubben er også sentrum for en spektakulær gjenfødelse av en av de beste målscorerne i moderne tid - en gjenfødelse som er mer utrolig med tanke på at den var så uforutsett.

Da Radamel Falcao for tre måneder siden stormet etter et langt oppspill på Etihad, kjempet John Stones ut av stilen og lobbet ballen elegant over Willy Caballero i City-buret, var det nærmest til å le av at det var den samme spissen som hadde tilbrakt to år i Premier League, og som hadde blitt avskiltet på toppnivå.

Colombianerens tid i Chelsea og Manchester United var så deprimerende nytteløs, og egenskapene hans så totalt fraværende, at det at han fikk være en del av spillertroppen var mer et tegn på agentens overtalelsesevne i stedet for Falcaos evner på banen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Beste i verden

For de som hadde fulgt ham tett i Atlético Madrid i 2011/12-sesongen og 2012/13-sesongen, var det hardt å se på. For i løpet av de to sesongene i den spanske hovedstaden, var Falcao et konstant uromoment, en spiss som var både veldig moderne og samtidig gammeldags.

I en tidsalder med falske niere og angripere med mange forskjellige egenskaper, var Falcao en ren nummer ni, en spiss som scoret mål med en råskap som også kjennetegnet de fantastiske spissene på 90-tallet: Batistuta, Shearer og Ronaldo.

- Du må være så komplett som mulig, du må kunne gjøre alt, ellers vil du ikke score mål, sa han en gang.

Høydepunktene hans fra de årene - han scoret 70 mål totalt - er visuell nytelse. Han var kjent for å feire hver scoring som om det var det avgjørende målet i en Champions League-finale (kall det Inzaghi-syndromet), men også for hvor varierte avslutningene hans var.

Han hadde den uhyggelige evnen til å bruke enten råskap eller finesse, basert på situasjonen (forkjærligheten hans for å lobbe var tydelig på den tiden også).

- Dette er en historisk kveld. Falcao er den beste spissen i verden, sa Diego Simeone i desember 2012, etter å ha vært vitne til at colombianeren scoret fem mål i en 6-0-seier over Deportivo.

Og han var langt fra den eneste som hadde den meningen om spilleren, som virket å være umulig å ødelegge.

Et år seinere viste det seg at leddbåndene i Falcaos kne var skjøre. Det skjedde etter en tøff takling i 16-meteren for et fremadstormende Monaco-lag, som Falcao hadde blitt en del av seks måneder tidligere, og en lang opptreningsperiode ventet for angriperen.

En ødelagt mann

Det som skjedde, etter at han hadde gått gjennom flere måneder med rehabilitering og gått glipp av VM i Sør-Amerika, var de to årene med elendighet i England. Det er vanskelig å overdrive hvor galt ting så ut i løpet av den perioden.

Falcaos tunge utlånsperioder på Old Trafford og Stamford Bridge er ikke bare synlig med tanke på mangel på scoringer (fem mål på 41 kamper), men også for den synlige fysiske forverringen av en tidligere atlet.

En gang var han eksplosiv og smidig, men nå var han treg og tung. Der han tidligere var en sammenkrøllet ball av styrke, ble han nå dyttet enkelt rundt av forsvarere.

Han fikk heller ingen hjelp av omgivelsene. Han var en spiller med en situasjon som krevde både tid og tålmodighet, men som ble kastet inn i to superklubber som trengte resultater her og nå. Det var bare en del av historien, resten lå i hans personlige bortgang.

Falcao så nøyaktig ut som han hadde gjort før skaden, likevel var han ikke til å kjenne igjen fra sitt tidligere seg - et levende bevis på Sick Boys livsteori: «En gang har du det som skal til, og så mister du det, og det er borte for alltid» (Fra filmen Trainspotting).

Med tanke på dette, har 31-åringens oppstandelse under Monaco-manager Leonardo Jardim denne sesongen vært både villfarende og veldig positiv. Som en del av et offensivt Monaco, som har tatt både Frankrike og Europa med storm, har ikke Falcao bare vist antydninger til gammel storhet, han er i ferd med å gjenopplive den.

Jardims Monaco har skapt nye fans denne sesongen med sin blendende angrepsfotball, og kanskje det har passet Falcao at han har vært en av flere spillere som har stått fram, og at de yngre spillerne har dominert overskriftene i pressen.

Rovdyret

Det vil være feil å mene at han fortsatt er den spilleren han pleide å være, for faktum er at spillet hans har endret seg. For det første er han ikke en enslig spydspiss lenger, men en del av en duo på topp. Tidligere ville han komme fra dypet, men nå ligger han for det meste rundt 16-meteren.

Han er ikke lenger kapabel til å storme forbi forsvarere i en løpeduell, og han har en tendens til å plassere ballen i mål i stedet for å banke til. Feiringene hans er heller ikke like lidenskapelige i disse dager, kanskje det tyder på en mann som har et litt annerledes perspektiv på viktigheten i fotballen.

Men det som virkelig er Falcaos signatur, kanskje den eneste signaturen han har, like synlig som tidligere. I ligaen har han scoret 19 mål, i Champions League har han scoret sju mål på ni kamper (det er ganske absurd med tanke på at han bare har spilt to sesonger i turneringen).

Alt dette fra en mann som for 12 måneder siden så ut til å være avskiltet. Det har vært en fantastisk påminnelse om hvordan sportens kan slå tilbake mot de mest dystre spådommer.

Kveldens kamp mellom Falcao og Juventus' forsvarslinje med Buffon, Bonucci, Barzagli og Chiellini i spissen, er en duell i den moderne æraen mellom mestere i hver sin kunstform. Det er tvilsomt, men dersom Falcao kan ta Monaco til finalen i Europas tøffeste klubbturnering, vil det være den største bragden i målscorerens karriere - og en bragd mange vil misunne ham.

- Jeg tenker aldri at jeg ikke kommer til å score mål, jeg får aldri panikk, jeg bekymrer meg aldri, sa Falcao da han spilte for Atlético Madrid.

- Jeg tror jeg vil score. Jeg bare vet, uansett hvor lenge jeg må vente, at målet vil komme.

Det var en tid da han begynte å tvile, og målene sluttet å komme. Det er det slutt på nå.