JENTEFRAMGANG: De siste årene er veksten i norsk idrett sterkest blant jentene. Det hjelper med forbilder som Marit Bjørgen, Heidi Weng, Ingvild Flugstad Østberg, Kari Øyre Slind, Maiken Caspersen Falla  og resten av langrennsjentene. FOTO: Cornelius Poppe/NTB scanpix.
JENTEFRAMGANG: De siste årene er veksten i norsk idrett sterkest blant jentene. Det hjelper med forbilder som Marit Bjørgen, Heidi Weng, Ingvild Flugstad Østberg, Kari Øyre Slind, Maiken Caspersen Falla  og resten av langrennsjentene. FOTO: Cornelius Poppe/NTB scanpix.Vis mer

Maktkamp i norsk idrett

Avslørt: De svartmaler Norges enestående suksess

Snakker ned norsk idrett uten å bry seg om fakta.

TIL høsten blir det sannsynligvis et ekstraordinært idrettsting for å få på plass de nødvendige lovendringene som sikrer et enda bedre innsyn i denne store folkebevegelsens bruk av våre felles penger. Målet er å få rask effekt av forslagene fra «Bernander-utvalget» om maksimal åpenhet, og det er bra.

Derimot er det dumt om dette tinget gir den tilfeldig sammensatte gjengen av utspekulerte kritikere anledning til fortsatt å male et falskt bilde av norsk idrett. For når det gjelder idrettens hverdag Norge rundt er det såvisst ingen krise:

  • Norsk idrett er en enestående suksess som sammenhengende lykkes både med et bredt sosialt arbeid og topp sportslige prestasjoner.

Sånt betaler fellesskapet gjerne for. Bare ikke svartmalerne får ødelegge.

DEN legendariske håndballtreneren Marit Breivik er blant dem som med rette er bekymret for den desinformasjonen som kritikerne av idrettsbevegelsen bevisst bruker. I et Aftenposten-intervju forleden ba hun om å få stoppet denne svartmalingen ganske enkelt fordi den tildekker virkeligheten.

KREVER FAKTA: Marit Breivik er lei av Bjørge Stensbøls svartmaling av norsk idrett. FOTO: Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix
KREVER FAKTA: Marit Breivik er lei av Bjørge Stensbøls svartmaling av norsk idrett. FOTO: Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix Vis mer

For selv om det i over ett år har vært nok av bråk rundt kulturminister Linda Hofstad Helleland, idrettspresident Tom Tvedt, samt styret og eks-generalsekretær Inge Andersen i Norges Idrettsforbund, gir ikke maktkampen et sant bilde av den norske idrettsbevegelsen.

Mørket er mest malt av de som av ulike personlige eller politiske årsaker ser seg tjent med å skrive og snakke for private interesser ut fra sin alternative virkelighet.

TIDLIGERE toppidrettssjef Bjørge Stensbøl er en av dem. Han har i lang tid hevdet at alt er blitt så mye verre i norsk idrett etter at han sluttet i 2004, selv om både imponerende norske medaljestatistikker og stigende medlemstall i breddeidretten forteller en helt annen historie.

Stensbøl lar imidlertid ikke fakta stå i veien for en høyst personlig tolkning av hvor dårlig alt er. Derfor skrev han en kronikk i VG sist måned under den megetsigende tittelen «På tide å gjøre Norges Idrettsforbund great again!», og ba om et ekstraordinært idrettsting som en samling i bånn.

EGEN VIRKELIGHET: Eks-toppidrettssjef Bjørge Stensbøl mener det meste har gått dårlig i norsk idrett etter at han selv sluttet. FOTO: Berit Roald / NTB scanpix
EGEN VIRKELIGHET: Eks-toppidrettssjef Bjørge Stensbøl mener det meste har gått dårlig i norsk idrett etter at han selv sluttet. FOTO: Berit Roald / NTB scanpix Vis mer

Men når ble norsk idrett så stakkarslig liten?

DE virkelige tallene forteller en helt annen historie. De fleste nødvendige fakta for å vurdere utviklingen de siste årene, er samlet i rapporten «Nøkkeltall om norsk idrett 2015» . Dette er grunnlaget for all fordeling av fellesskapets midler til de litt over 1,5 millioner medlemmene og resten av alle nordmenn som bruker idrettens anlegg.

Egentlig burde gjengen av idrettens kritikerne fra kulturministeren Helleland og nedover forlengst ha lært seg disse tallene. I hvert fall hvis de er interessert i å kritisere idrettsbevegelsen ut fra et faktagrunnlag. Men virkeligheten gjør det vel verre å svartmale.

For nøkkeltallene viser at Norges desidert største frivillige bevegelse er i positiv utvikling. Sannsynligvis fordi titusenvis av trenere og ledere over hele landet; i likhet med den nå så utskjelte toppledelsen, egentlig er både hardt arbeidende, verdibaserte og bra folk.

ALL denne gode samfunnsinnsatsen har gjort at det aldri har vært så mange unger som driver med idrett. Veksten de siste fem årene er sterkest blant jenter. I aldersgruppa 6 til 12 år har økningen vært på formidable 13,7 prosent; tre ganger så stor som befolkningsveksten. Totalt har norsk barneidrett steget med rundt ti prosent i denne perioden.

At så mange unger blir med i den lokale idrettsklubben, skulle naturlig ha gitt et økende frafall gjennom tenårene. I gruppa 13 til 19 år er imidlertid medlemssituasjonen stabil; igjen med en vekst blant jentene.

DET samme bildet fortsetter i aktivitetstallene. Rapporten om «Nøkkeltallene» skiller mellom medlemslister og reell aktivitet for å få en mest mulig presis oppfatning av idrettshverdagen. Slik er det mulig å tallfeste at antall aktive kvinner i organisert idrett holder seg på samme nivå som befolkningsveksten.

Det er imponerende. Også fordi andre studier viser at kvinner totalt sett har gått forbi menn når det gjelder egentrening.

Den organiserte aktiviteten er imidlertid ulik fra fylke til fylke med trønderne (42 prosent) som de ivrigste, og innbyggerne i Oslo og Nordland som de færreste i forhold til folketallet (26 og 23 prosent).

MEDLEMS -og aktivitetstall varierer etter lokale sportstradisjoner og tilgjengeligheten av brukervennlige treningsanlegg. Dessuten blir idretten påvirket av de store demografiske endringene i samfunnet.

Den sterkt økende innvandringen etter 2010 har for eksempel gitt en befolkningsvekst på nesten ti prosent blant unge voksne. Dette er en utfordrende gruppe for all organisert norsk frivillighet. Derfor er det oppsiktsvekkende at idrettsbevegelsen har god framgang også i aldersgruppa 20 til 25 år.

På nytt skiller jentene seg positivt ut. Den sterke økningen på 8,3% holder nesten følge med den generelle befolkningsveksten, og speiler hvordan idretten på tross av alt for få kvinner som toppledere og trenere delvis har vært i forkant i likestillingen. For eksempel ved allerede for mer enn 25 år siden å kreve at kjønnsfordelingen i styreverv skal speile sammensetningen i medlemsmassen.

DA blir det en bløff å snakke om noen krise i norsk breddeidrett. Der det er vanskelig nok å holde trenings -og medlemsavgifter nede for å sikre at alle unger og unge får råd til å være med, reflekterer tallene at denne sosiale utfordringen foreløpig er blitt møtt med hjertevarme og fornuft i lokalsamfunnene.

På samme vis er det også meningsløst å snakke om systemsvikt i norsk toppidrett etter to dopingsaker der det ikke er tvil om at utøverne på tross av regelbruddene har sin etiske integritet i behold. Nettopp fordi de beste løperne våre samlet står for en ren konkurranse, har også den hardt kritiserte langrennssporten opplevd en vinter der antall aktive unger og ungdom i skisporet har vært rekordstort.

ALLE medaljene fra den verdibaserte toppidretten kombinert med den langvarige suksessen i sosialt arbeid for barn og unge, betaler det norske fellesskapet stadig rausere for. Når Stensbøl snakker om elendig klubbøkonomi, er det historisk sett en myte:

  • Aldri har det norske fellesskapet betalt mer til idretten.

Fakta viser at idrettsklubbene gjennom statlige, regionale og kommunale tilskudd fra 2005; året etter at Stensbøl sluttet som toppidrettssjef, har opplevd en reell vekst i overføringene på hele 43 prosent.

Da bør både Bjørge Stensbøl og andre kritikere slutte å svartmale en folkebevegelse som både kulturelt og sosialt egentlig står sterkere enn noen gang i det norske samfunnet.