SLÅTT: I VM 1999 ble dette norske stafettlaget slått av det etter hvert svært dopingbefengte Østerrike. Thomas Alsgaard, Espen Bjervig og Erling Jevne fortsatte karrieren og ga Dagbladet alle opplysningene om blodverdiene sine et par år etter. Da hadde Bjørn Dæhlie lagt opp, men han er blant dem som i papirutgaven til Dagbladet nå forteller om sin egen astmamedisinering. FOTO: Scanpix/Calle Törnström.
SLÅTT: I VM 1999 ble dette norske stafettlaget slått av det etter hvert svært dopingbefengte Østerrike. Thomas Alsgaard, Espen Bjervig og Erling Jevne fortsatte karrieren og ga Dagbladet alle opplysningene om blodverdiene sine et par år etter. Da hadde Bjørn Dæhlie lagt opp, men han er blant dem som i papirutgaven til Dagbladet nå forteller om sin egen astmamedisinering. FOTO: Scanpix/Calle Törnström.Vis mer

­

Avslørt? Disse gutta la jo fram blodverdiene sine allerede for 15 år siden

I disse astmatider er ingen hemmelighet god for norsk langrenn. Da er det bare å snakke igjen:

FOR et par år siden ble boka «Femmila» skrevet av av skihistorikeren Thor Gotaas en bestselger i Norge. Det høye salget forteller om en norsk skikultur sterkere enn noen gang, mens boka forteller om en herlig blanding av særinger i sporet.

Felles for mange av de gamle 5-mils løperne var hangen til å skjule hemmelighetene bak sin egen suksess:

- Det var et mystisk fag å lage egen skismurning, det foregikk på enerom ofte om kvelden før konkurransene. Storløperne blandet uten innsyn fra andre. Lukten avslørte noe av innholdet, men ikke alt, forteller Gotaas i boka.

Men hva forteller lukten nå i disse astmatider om det som har foregått på enerommene?

DET avhenger dessverre mye av fantasien til de som lukter. For hemmeligholdet er såvisst ikke det mest framtredende trekket ved dagens landslag i langrenn. Derimot fellesskapet, viljen til å lære bort knepene og den gjennomgående oppmerksomheten mot det å hjelpe hverandre. Sånn er det ironisk at det er disse lagene som er presset i debatten om medisineringen innen norsk langrenn.

Nettopp det presset kan både nåværende og tidligere landslagsløperne selv gjøre noe med ved igjen å bidra til total åpenhet om hvordan skilegene har behandlet deres sportsrelaterte sykdommer. Akkurat som 12 tidligere OL-vinnere forteller om sin bruk av astmamedisin til Dagbladet i dag.

NORSKE landslagsløpere har snakket fritt før om de helsemessige utfordringene ved yrket sitt . For eksempel rett etter at nesten hele det finske landslaget var avslørt som svindlere i sitt eget VM i Lathi 2001.

Og for å berolige de som fortsatt lar seg rive med når svenske filmskapere eller gamle finske dopere legger fram materiale eller vurderinger som er ment å sannsynliggjøre at norsk langrenn gjennom 1990-tallet var like ille som alle andre:

  • De «avsløringene» som har kommet, har ikke vært så veldig avslørende.

Da SVT for et par år siden viste en lapp med blodverdier nedtegnet av den dømte finske langrennstreneren Kari-Pekka Kyrö på post som såkalt «helsemedarbeider» i Lathi, var dette ikke mer dramatiske nyheter enn av de fleste norske løperne på denne lappen hadde gitt Dagbladet blodverdiene sine mer enn ti år tidligere.

VI publiserte listen med alle tallene for de aktive landslagsløperne i mars 2001. Da var sporten sjokkert over de virkelige avsløringene om finsk bloddoping i Lahti-VM, og elendigheten fortsatte med skandalene under OL i Salt Lake City vinteren etter. Likevel var hemoglobinverdiene til den norske eliten som de skulle være; altså høyst individuelle og med et par slengere som i enkelte tilfeller slet med å komme under grenseverdiene på 17,5 for gutta og 16,0 for jentene.

For det med blodverdi er fortsatt et personlig tall som også inkluderer de ekstreme tilfellene som slekta til den finske skilegenden Eero Mäntyranta der han og hele 29 av slektningene hans var naturlig dopet.. Mäntyranta som stadig ble mer lilla i ansiktet, målte 23,6 på sitt verste. Likevel ble han ironisk nok tatt for egen kunstig doping fordi han på tampen av karrieren før Sapporo-OL 1972 prøvde å toppe formen med amfetamin.

ALT dette er altså til å snakke om underveis i karrieren. For den granskingen som nå foregår av den medisineringen løperne selv har opplevd som ganske hverdagslig, er avgjørende for å ta vare på langrenn som nasjonal kultur.

De fleste av oss har tatt det for gitt at langrennsmiljøet har holdt seg til vanlig norsk standard for en ren og rettferdig toppidrett. Ennå er ikke det motsatte påvist, men mest av alt trenger sporten å vise at den fortjener tilliten.

Derfor skal flest mulig løpere snakke, og vi skal høre godt etter.