B-gjengen raner gullsmia

Nå prøver en B-gjeng i norsk idrett å rane Olympiatoppen.

DE SISTE ti, femten åra har utenlandske idrettssjefer valfartet til en beskjeden, rød mursteinsbygning i skråningen over Sognsvann i Oslo for å søke sannheten bak det norske sportsmirakelet. De er neppe blitt imponert over det lille styrkerommet, de trange kontorene under skråtaket eller den underlige bobrampa utenfor vinduene på vestveggen, men budskapet fra smedene i den norske gullsmia har alltid vært greit å forstå:

 Hent den beste kunnskapen fra flest mulige idretter og jag resultater med sterkest mulig sentral ledelse.

Slik har nasjon etter nasjon blitt inspirert av vår toppidrettstenkning; seinest svenskene som i forrige måned endelig fikk uttelling i vinter-OL.

Men nå synes altså noen av våre egne særforbundssjefer at vi har vunnet nok og kaller sammen til bandemøte i morgen for å rane gullsmia ved Sognsvann.

AT GULLSMEDEN  selv gir dem nøkkelen til hele herligheten, er i seg selv en rar historie. Jarle Aambø er slett ikke typen som søker egen makt og oppmerksomhet. Men toppidrettsjefens tro på at utvalgte særforbundssjefer gir toppidretten bedre arbeidsvilkår enn den administrative ledelsen i Idrettsforbundet, er mer en personlig tilfeldighet enn oppsamlet kunnskap.

For all kunnskap gjennom femten sesonger med norsk idrettssuksess peker mot behovet for sentral styring og vekk fra det gamle systemet der særforbundene fikk drive med sine beste utøvere for seg selv.

Slik er det ikke sunn fornuft som gjør at idrettsstyret i morgen skal behandle en rapport som anbefaler å overføre toppidretten fra den administrative ledelsen i Idrettsforbundet til et nytt utvalg med eksperter fra særforbundene.

Det er derimot usunn vilje til egen ære og makt.

RANES: Nå gjelder det å stoppe de store særforbundene forsøk på å få kontroll over Olympiatoppen. Foto: Aleksander Nordahl
RANES: Nå gjelder det å stoppe de store særforbundene forsøk på å få kontroll over Olympiatoppen. Foto: Aleksander Nordahl Vis mer

DERFOR  er det nødvendig å peke ut gjengen som vil rane gullsmia før de får det som de vil.

Tilsynelatende er idrettspresident Karl-Arne Johannessen sjefen. Det var han som ivret for å sette ned utvalget som skulle gjøre særforbundene til sterkere premissleverandører for toppidretten, men der stopper nok også iveren. Johannessen har ikke tunge ideologiske grunner til å lede denne endringen. Han har ingen sterk tro på at en slik ny organisering gir bedre toppidrett, og bra er det.

For idrettspresidenten er den som nå først bør snu.

DA BLIR  det verre å vende lederne for de tunge særforbundene. Både fotball -og skiforbundet har lenge vært seg selv nok, og i dette utvalget har de fått med seg håndballforbundets mektige mann Niels Hertzberg. Det har gitt et overraskende skralt resultat.

For en ting er å hevde retten til å lede sin egen toppidrett. Noe annet er å se på konsekvensene med litt videre blikk enn den smaløyde private eiendomsretten.

NOEN UKER  etter langrennstrøbbelet i Torino-OL er det lett å oppdage eksemplene. En sterk toppidrettssjef hadde for eksempel ikke latt skiledelsen vrake Petter Northug jr. fra OL-troppen. Det er olympiasjefenes ansvar at Norge stiller med best mulig lag, og i en slik tenkning holder ikke langrennsledernes linje om å spare de unge. En Italia-tur for en 20-åring dreier seg tross alt ikke om barneidrettsbestemmelsene.

På samme vis ville en selvstendig toppidrettssjef instruert Skiforbundet til å ta med flere jenteløpere i troppen. At verdens beste langrennsnasjon ikke er i stand til å stille fullt lag på hver distanse, rimer ikke med Olympiatoppens målsetning om å prioritere de klassiske vinteridrettene.

PÅ SAMME  vis er det på tide å utfordre Fotballforbundets logiske brist i håndteringen av toppidretten. Hvordan kan president Sondre Kåfjord og generalsekretær Karen Espelund med noen snev av troverdighet tviholde på den økonomiske kontrollen over sin egen toppfotball, mens de foreslår å slippe opp den alminnelige idrettens kontroll med eliten?

Her er det bare å bråsnu. Blir fotballederne med på å svekke Idrettsforbundets administrative ledelse av Olympiatoppen, er de uten kraft i argumentene sine når de krever at hele den norske fotballsporten skal dra fordel av den økonomiske boomen i toppfotballen.


NÅR FOTBALLEDERNE
 
har rettet opp denne logiske bristen, er det på tide å se kritisk på troen på sin egen fortreffelighet. Fotball er Norges desidert mest populære sport, men nettopp bredden og tyngden burde gitt selvtillit til både å yte og motta fra det store idrettsfellesskapet.

For å si det enkelt så også vi som har headet noen tiår kan forstå det:

Den godt betalte norsk fotballen oser ikke akkurat av internasjonale toppresultater for tida. Det er i den enkle forståelsen av at vi er et lite land med begrensete sportsmuligheter at lederne for de ulike særforbundene må møtes.

Og da er det ikke så smart å rane gullsmia ved Sognsvann.

Det er virkelig B-gjengen som har bandemøte i morgen.