NOEN ganger har du ikke lyst til å ha rett. Som for eksempel i tilfellet Salwa Eid Naser; den atletiske 23-åringen som i VM for drøyt halvannet år siden vant gull på 400 meter på en tid som ingen har maktet siden kommunistregimet i DDR begynte å produsere utrolige løperjenter i laboratoriene sine seint på 1970-tallet.

Dengang i Doha-VM løp Nasser på sjokktida 48.14; det tredje beste resultatet på denne distansen noensinne, og så herlig overrasket ut. Det kunne jo være at nettopp Salwa var unntaket; det fantastiske talentet som en gang eller to i løpet av 100 år flytter grensene i sporten sin bare fordi hun er kjempegod.

Men jeg hadde sjekket listene for dopingkontroll i nigerianske Salwas nye hjemland Bahrain, og skrev «at det er vanskelig å bli med på gleden» før friidrettens nye superstjerne ble troverdig kontrollert under trening.

• For i Bahrain det året ble det ikke tatt en eneste urin -eller blodprøve av de sportsheltene denne rike araberstaten hadde importert for å reklamere for sin egen fortreffelighet.

Med et så lemfeldig forhold til nasjonal kontroll, er det ikke rart at heltene også slapper av.