VOKSEN JOBB: Eliteprepp av ski skal ikke ha noe å gjøre med de sekundene som står på spill i renn for yngre. Over tid ødeleggerden forbindelsen selve sporten. FOTO: Lise Åserud / NTB scanpix
VOKSEN JOBB: Eliteprepp av ski skal ikke ha noe å gjøre med de sekundene som står på spill i renn for yngre. Over tid ødeleggerden forbindelsen selve sporten. FOTO: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Fluor i langrenn

Baksnakk og mistanke følger med denne giften. Men de fleste bruker den

Hele skimiljøet må ta et oppgjør med seg selv i fluorspørsmålet:

ALDRI har langrenn stått sterkere som norsk folkesport enn i vinter. Når hele idretten nå er samlet i Alta til siste del av NM, er det som avslutning på en fabelaktig sesong.

Suksessen omfatter mye mer enn alle gullene fra vinter-OL. Dette vinteren kommer salget av langrennski opp mot rekordnivå med nesten 400 000 par. Det speiler det hverdagslivet i løypene som er den viktigste forklaringen på hvorfor Norge år etter år er den ledende nasjonen i denne sporten.

For bredden går igjen i konkurranseklassene. I vinter ble det satt rekord under juniorcupen i Holmenkollen med over 1 000 løpere. Samtidig er det en flott utvikling i de yngre jenteklassene som gjør rekrutteringen jevnere. Nå er jenteandelen på 41 prosent blant 15,16-åringene. Det er høyere enn noen gang.

Da gjelder det ikke å bli for høye på seg selv.

NETTOPP det er noe av utfordringen for hele skimiljøet i det uavklarte spørsmålet om bruken av de dyre og helsefarlige fluorproduktene i skismøringen. Dette ble aktuelt igjen for halvannet år siden i forbindelse med det kreftrelaterte dødsfallet til en ivrig skimamma.

Både hun og familien valgte å bruke den tragiske sykdommen til å belyse helseutfordringen ved slike produkter. Denne modige kampen ble utgangspunktet for en aksjon blant skiklubbene i Asker og Bærum for å innføre et forbud mot de tyngste fluorsmørningene i klassene for barn og unge opp til 16 år som et første steg mot en på alle måter sunnere sport. Så kan de voksne følge etter som for eksempel kombinerteliten forbilledlig gjorde i januar i sitt NM ved sammen å droppe fluorsmurte ski i protest mot helsefaren og utstyrshysteriet.

BARE LEK: Langrennsmiljøet må stoppe det alvoret som presses fram av dyrt utstyr og helsefarlig smørning. Her er det i stedet hygge på skiløkka til Kjelsås i Oslo. FOTO: Berit Keilen / Scanpix
BARE LEK: Langrennsmiljøet må stoppe det alvoret som presses fram av dyrt utstyr og helsefarlig smørning. Her er det i stedet hygge på skiløkka til Kjelsås i Oslo. FOTO: Berit Keilen / Scanpix Vis mer

LENGE så det ut som om langrennsmiljøet skjønte alvoret i denne aksjonen, og at det gikk mot et forbud også der.

Så kom motreaksjonene i miljøet. Natta før kretslederne i oktober i fjor var samlet for å avgjøre spørsmålet, fikk de et brev fra en annen ivrig skimamma som i all sin ærlighet viser hvor lite vi foreldre tidvis forstår om barneidrett:

Denne kvinnen skrev at hun i utgangspunktet syntes et forbud var riktig, og at hun ville respektere forbudet når hun preppet ski til lokale renn. Men så kom det forbeholdet som gjorde at hun mente «at et slikt forbud uten kontroll vil være helt ødeleggende for skisporten i Norge».

Som hun ordrett forklarte:

- Jeg kan med 100 % sikkerhet si at jeg kommer til å legge fluor til KM og HL (Hovedlandsrenn) , så lenge det ikke finnes noen mulighet til å kontrollere om noen andre har fluor under skia. Og jeg tror det er svært mange som tenker det samme som meg i resten av ski-Norge.

FOR de utenfor skimiljøet er «KM» de kretsmesterskapene som starter med tidtakning fra ungene er 11 år og «HL» er Hovedlandsrennet; et slags Norgesmesterskap for 15 og 16-åringer.

Det er i disse rennene at prestisjen i langrenn for de yngste ligger. Litt for barna, men sannsynligvis mest for de ivrigste og minst kloke foreldrene.

Historiene er mange og sterke om hvor omfattende utstyrsparken er blitt og hvilken tid og økonomiske ressurser foreldre er villig til å bruke for å sikre barna sine maksimalt utstyr til konkurransene.

Og da blir de farlige fluorblandingene sett på som et nødvendig onde på vei mot noen sekunder spart.

DETTE hysteriet har de voksne i skimiljøet latt passere midt i en idrett som Norge rundt ellers er kjent for et bredt og sosialt preget lokalt barnearbeid, og som skjønner at meningen egentlig ligger i skiidrettens eget mål om å få fram «mange gode og glade skiløpere»

For som i all annen barneidrett finnes det ingen automatisk sammenheng mellom resultatene her og det du seinere oppnår i toppidrett:

  • . De sekundene du altså mot bedre vitende tror du kniper inn i løpet av fem minutters konkurransetid ved å bruke svindyr, farlig fluor under skia til 11-åringen din, har minimalt å gjøre med hvor bra skiløper han eller hun til slutt blir.

Men den enkle sannheten nådde ikke opp i fjorårets debatt om fluor.

STEMNINGEN snudde dagen etter denne e-mailen i det avgjørende møtet mellom kretslederne. Det mulige forbudet som hadde gitt både barn, unge og voksne et tydelig etisk valg, ble til en oppfordring som det har vist seg for vanskelig å følge.

De regionale skilederne syntes til slutt det ble for vanskelig å ha et forbud som ikke kunne kontrolleres fra renn til renn. Da var det lettere å nøye seg med å be om fornuft.

Den oppfordringen har dessverre ikke blitt fulgt. Fra flere renn fortelles det derimot om baksnakk og mistenksomhet rundt hva de andre unge løperne har under skia.

FOR i denne vinterens Hovedlandsrenn; altså selve massemønstringen av langrenn som nasjonalsport, var det få av de rundt tusen 15 -og 16-åringene som ikke brukte de mest effektive fluorproduktene for å få maksimal fart på skiene.

Hvor få vet vi ikke. Det får vi heller ikke vite om denne velmente oppfordringen om å holde seg unna de dyreste og helseskadelige fluorsmørningene blir erstattet med et forbud som ikke lar seg kontrollere.

Men et forbud vil i det minste gi det alvoret som denne saken fortjener, og overlate et klart valg til den enkelte.

For er det verd å jukse i forsøket på å få noen sekunder bedre tid?

VI vet heller ikke om det var tenåringene selv som krevde at sekundene denne vinteren ble viktigere enn samfunnsansvaret. Kanskje var foreldre langs løypene der på Lygna den siste helgen i februar de ivrigste? Uansett lot langrennsmiljøet på nytt det kortsiktige trumfe de hensynene som i lengden åpenbart vil styrke sporten:

  • For om det går an å diskutere graden både av helserisiko og pengebruk, er det sikkert at konkurransene uten bruk av de farligste fluorproduktene over tid blir både tryggere og billigere.

Det er derfor et slikt forbud ble innført i alle juniorløp i amerikansk langrenn allerede i 2013. Heller ikke amerikanerne har noe kontrollsystem. I starten var det mye baksnakk også der, men så har virkeligheten litt etter litt seget inn over skientusiastene.

En folkesport som er så nært knyttet til naturen, kan rett og slett ikke fungere om den samtidig bryter ned både utøverne og omgivelsene.

For baksnakk og mistanke følger med denne giften. Til slutt vil det også ødelegge leken.