Ballspillets hovmestere

Fra mandag serverer hovmestrene i Tippeligaen. De er mange og gode, og denne sesongen går de til dekket bord.

BASKETBALL-LEKEN

etter skoletid er blant mine kjæreste idrettsminner. Vi hadde en lærer som skjønte at sport kan brukes til å passe litt ekstra på dem som ikke var glupest bak pultene. Derfor ble han igjen etter undervisningen og brukte ekstra tid på oss gutta.

Blant små tolvåringer og høye kurver spilte han selvsagt rollen som den elegante ballfordeleren; spilleren som så alle andre og deres behov for ballen før de egentlig hadde sett det selv. Han kalte seg hovmesteren, og oss mye annet mens vi sleit med å ta imot alle hans utsøkte pasninger.

LÆREREN MIN

jobbet på si som

hjelpetrener for A-laget til Skeid. På den måten var han en del av en av de fineste norske balltradisjonene. Norsk fotball i etterkrigstida var preget av ballkunstene til denne arbeiderklubben fra Torshov på Oslos østkant. Slik er det neppe tilfeldig at klubben nå er blant de beste til å jobbe målbevisst med pasningskvalitet. I fotball

bestemmer tradisjonen mye.

Landslaget er den fremste tradisjonssetteren. I hvert fall hvis en stil får være langsiktig. Gode stilvalg er det. Derfor smittet Drillo-stilen norske klubber gjennom 1990-tallet, og derfor vil du se justeringene til Åge Hareide også hos ditt lokale lag hvis fortsettelsen i VM-kvaliken blir like bra som treningskampene.

En forsmak kommer allerede i seriestarten. Det er en klar retning blant klubbene til mer spill gjennom midtbanen. De fleste av de 14 Tippeliga-klubbene har typene som både setter rytmen og improviserer i angrepsspillet, og det er neppe tilfeldig at de andre lagene foreløpig sliter.

Både HamKam og FFK går til seriestart tilsynelatende uten denne

spillertypen, mens Stabæk har ei

treningskamprekke uten sidestykke

i begredelighet etter at Martin

Andresen forsvant til Blackburn.

MARTIN ANDRESEN

er en typisk hovmester. Det var hans direkte pasninger som åpnet bakrommet mot Nord-Irland i forrige måned slik at fotballfolk flest fikk se hvordan blikk og bakromsspill kan være to gode

sider av samme stil. I noen år har landslaget prioritert midtbanespillere som har skygget for det.

Men like tydelig var ryddejobben som Martin Andresen og Magne Hoseth gjorde i den kampen. Hovmestere som ikke tar sin del på kjøkkenet, blir det få av også i Tippeligaen.

TYPISK NOK

løper den beste av dem mest. Ingen norske midtbanestrateger når foreløpig opp til Ørjan Bergs nivå. Han har hovmesterblikket, med balanse og bein til å bruke det når som helst og hvor som helst.

Selvsagt hjelper det at han ikke trenger å se mange av medspillernes bevegelser. Med RBKs angrepsmønster vet han i blinde hvor de kommer. Dette er den store forskjellen på

seriemestrene og utfordrerne, og

forklarer også hvorfor Glimt fulgte trønderne best i fjor. Bodø-klubben er nærmest i etablert angrepsmønster, med lillebror Runar Berg som sin ballfordeler. Han har den samme fordelen av å holde spillrytme på et lag der alle kan notene.

LSK, HAMKAM OG TROMSØ

kommer også til å framstå med et stramt

organisert offensivt spill. Dette er klubbene som klarest blir kontrasten til trenden med spill gjennom midtbanen. Desto mer spennende blir det å se hvordan LSK-sjef Arne Erlandsen kommer til å utnytte de åpenbare

dirigentferdighetene til nykommeren Robert Koren.

For på sidelinja sammen med

Erlandsen står Hallvar Thoresen, nyansatt U-landslagstrener og en av de sterkeste talsmennene for fornyelsen av den norske spillestilen ved å ta større sjanser med ball langs bakken gjennom midtbaneleddet. Utfallet av diskusjonen mellom de to tidligere landslagskollegaene kommer til å

påvirke den nye norske stilen. LSK har spillermateriell til å variere langt mer enn de pleier og kunnskap til å ta vare sitt vanlige effektive angrepstempo også mens de fornyer.

FOR JONNY HANSSEN

i Lyn blir valgene mye friere. Oslo-klubben er helt på den andre siden av skalaen med full frihet for den enkelte til å gjøre

offensive valg etter omstendighetene. Til grunn for disse valgene ligger

terping på pasningstempo, rytme og riktige vinkler med Jonny i en dyp midtbanerolle til å se hva all denne

individualismen kan brukes til. Lyn på sitt beste kan bli en godbit for fotballfolket, men du får neppe servert festmeny hver gang. Til det er opplegget for krevende.

Kvaliteten kommer til å variere også rundt hovmester Anders Stadheim i Sogndal. Fjorårets vårlag har en av seriens beste førsteellevere, men dekningen er svak. Med fullt lag framover kan imidlertid Stadheim bruke ferdighetene sine på midten mot en sjelden angrepskombinasjon av ekstrem fart og rå styrke.

SELVSAGT ER

det lagene med fjorten- femten kvalitetsspillere etter norsk standard som gir hovmestrene sine tryggest arbeidsforhold gjennom en lang sesong. Dette klasseskillet i Tippeligaen gir en yrkesfordel til George Olofinjani i en styrket Brann-stall, Bjarte Lunde Aarsheim hos Viking, der jevnheten kanskje er for stor, og VIFs to ballsentraler Ardian Gashi og Kjetil Rekdal. Sistnevnte er staseksempelet på hvordan den gode spillforståelsen gir grunnlag for suksess langt oppover i alder.

Og så hjelper det med flere hovmestere på samme lag. Molde har Tippeligaens beste sentrale midtbane, med Magne Hoseth, Petter Rudi og Magnus Kihlberg i vekslende posisjoner.

At de tre er på plass, samtidig med at laget har finpusset sitt gamle

varemerke med kjapt angrepsspill gjennom midten, gjør at det er servert også i Molde.

Dette blir hovmestrenes år.