Banker Pelé og Maradona

ZINEDINE ZIDANE er fryktelig dyr, ekstremt teknisk, verdensmester, europamester - og endelig: Vinner av Champions League. Med andre ord, personifiseringen av en suksess Fotball-Norge aldri har opplevd og sannsynligvis aldri vil oppleve. Men suksessen kan nytes på avstand. Og om det ikke akkurat gir den samme intensiteten, så er det antakelig sunnere for både hode og hjerte.

BARE SPØR EN tilfeldig Bayer Leverkusen-spiller. I dag våknet han opp til en ny runde med hånende ordspill rundt den tapende Champions League-finalisten. «Bayer Neverkusen» og andre fantasifulle forslag. Etter å ha spilt seg fram til tysk cupfinale, Bundesligafinale og Champions Legaue-finale. Fantastiske fotballprestasjoner på aller ypperste nivå. Men Leverkusen tapte de tre matchballene. Da blir man straks en taper i dette selskapet.

DA ER DET KANSKJE like greit å tilhøre en fotballnasjon som har en andreomgang mot et litt umotivert Brasil som det desiderte høydepunktet. Og som for bare 10 år siden gikk rundt i en lykkelig naiv tro på at Norge hadde verdens beste møtende spisser. Og som kanskje nettopp derfor kan nyte Zinedine Zidane for akkurat det han er:

  • Verdens ubestridt beste fotballspiller.

Uten tanke på klubbtilhørighet eller nasjonalitet, bare av rein begeistring.

DET ER POPULÆRT å lansere nye spillere som fortjener en slik tittel. Og noen av dem fortjener det sikkert i glimt. Men de ubestridt beste dukker bare opp en gang i mellom. Men da er man heller ikke i tvil:

  • Zidane.
  • Maradona.
  • Pelé.

I den rekkefølgen.

OG NÅR VI VET hvilken sinnssyk pengekarusell internasjonal fotball er, så er heller ikke 603 millioner for Zidane en krone for mye. Ikke så lenge han bare kostet Real Madrid 103 millioner mer enn de betalte for Figo året i forveien. Figo er blant spillerne som er lansert som verdens beste fotballspiller de siste årene. I går kunne alle se hvorfor han i best fall kan bli det om noen år.

BAYER LEVERKUSEN VAR best i finalen. De var spillemessig best gjennom hele første omgang, og de hadde de desidert største sjansene i sluttminuttene av en jevnspilt andre omgang. Og Leverkusen var definitivt best hvis man ser på forutsetningene for å lykkes i en kamp som dette.

På papiret hadde Real Madrid de fleste stjernene, de mest åpenbare kvalitetene og rutinen fra tre finaler de siste fem åra.

Men i praksis hadde de bare én mann som utgjorde forskjellen. Det var Zinedine Zidane mot Bayer Leverkusen. Verdens beste fotballspiller mot et av verdens beste fotballag.

SELV OM DET IKKE harmonerer med den norske kollektive tenkemåten, så er det et faktum at det i stadig større grad er individualistene som avgjør fotballkamper på dette nivået. Det er ikke kollektivet. Det er enten en etablert superstjerne. Eller en keeper. Veldig ofte begge deler. Som i går.

På dette nivået er alle fotballag ekstremt fysisk sterke, taktisk skolerte og solid balanserte. Derfor blir individualisten, han som kan gjøre det lille ekstra eller det helt uventede, dyrket. Zidane dyrkes i så stor grad at han kan gjøre akkurat som han vil. Gi blaffen i det defensive arbeidet for eksempel. Uten at han på noe vis framstår som usympatisk av den grunn, tvert i mot. Zidane har all den personligheten Maradona manglet - og som etter min oppfatning løfter ham opp på et høyere nivå i en kåring over tidenes beste fotballspillere.

Dessuten, viste det seg i går, er jo Zidane minst like god med venstrebeinet som Maradona var...