UNG STØTTE:  Foreløpig har OL-entusiastene bare klart å overbevise de under 30 år. Her er IOC-representant Gerhard Heiberg sammen med OL-sjef Eli Grimsby og byrådsleder Stian Berger Røsland i jobb for Oslo 2022 under vinterens leker i Sotsji.FOTO: Jon Eeg / NTB scanpix.
UNG STØTTE: Foreløpig har OL-entusiastene bare klart å overbevise de under 30 år. Her er IOC-representant Gerhard Heiberg sammen med OL-sjef Eli Grimsby og byrådsleder Stian Berger Røsland i jobb for Oslo 2022 under vinterens leker i Sotsji.FOTO: Jon Eeg / NTB scanpix.Vis mer

Bare de yngste sier ja

Det er ja-sidens eneste mulighet etter Dagbladets meningsmåling som viser et bastant nei-flertall.

NÅR idrettslederne finner trøst i et lite ungdoms-flertall for OL i dagens svært bastante nei til å søke vinterlekene 2022, er det mer enn nøden som lærer naken kvinne å spinne. For du trenger ikke å være særlig mye smartere enn en middels spinndoktor for å se ja-sidens beste mulighet til å få jevnet ut folkemeningen før Stortinget avgjør OL-spørsmålet seint på høsten:

•• Løft fram den generasjonen som nesten ikke fikk oppleve Lillehammer-OL!

For er det ikke idrettsungdommen vi gjør dette for, da dere?

DET mener i hvert fall en tilnærmet samlet idrettsbevegelse, men altså slett ikke en samlet befolkning. Tallene har knapt vært styggere enn i denne målingen i Dagbladet. Ifølge Ipos MMI sier 62 prosent nei til å søke et norsk vinter-OL i 2022, og det klare nei-flertallets begrunnelse er tydelig:

•• OL blir for dyrt og IOC-ledelsen er for grådige.

Frykt for sløsing og forakt for internasjonal makt holder i massevis til å nøre oppunder norske nei-bevegelser, og her er den dessuten reell. De olympiske lekene har uansett vertsby en for kostbar standard, mens IOC-ledelsen tross all sin eventuelle reformiver ennå har til gode å overbevise oss med et demokratisk sinnelag.

Enhver verdensomfattende bevegelse vil slite der. Ingen er jo så demokratisk prektige som oss.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DENNE prektigheten har de nasjonale idrettsledene forlengst tatt inn i diskusjonen:

•• Ønsker vi en mest mulig åpen og reformvillig olympisk bevegelse, må vi også ta kostnaden ved å være med å arrangere vinter-OL. Som verdens sportslig sett sterkeste vinternasjon, er det bare naturlig.

Nei-flertallet ser det ikke sånn. Hele 73% i dagens måling mener det med demokratisering er IOC sitt eget problem.

Men også her er det noen gode tall for ja-siden. Tross alt er det 20% av motstanderne som åpner opp for at det er riktig av Norge å ta et særlig ansvar for hvilken internasjonal idrett vi skal ha. Det er denne gruppen idretten håper å omvende i løpet av høsten.

DER fikk idrettspresident Børre Rognlien forleden ivrig hjelp fra den konservative tenketanken Civita der historiken Bård Larsen på nettstedet Verdidebatt.no advarer mot en OL-bevegelse uten vestlig innflytelse.

Bakgrunnen er den serie av nei til å arrangere OL som de siste årene er kommet fra byer og land med vestlig kultur. Det gjør at lekene stadig oftere vil bli arrangert av udemokratiske østlige regimer. Sier Stortinget nei å garantere for søknaden fra Oslo/Lillehammer, er for eksempel Kasakhstan eller Kina alternativene i 2022:

- Ved at demokratiske stater sier nei til store internasjonale idrettsarragement overlater vi dem til the bad guys, mener Larsen, og drar OL-debatten inn i frykten for en ny kald krig:

- Selv om formålet er å ramme IOC for å forsere reformer, kan utfallet bli lite lystelig: De liberale demokratiene trekker seg ut og overlater manesjen til de autoritære statene anført av Moskva og Beijing. Den ideologiske gevinsten i et vestlig tilbaketog fra den internasjonale storidretten, med et europeisk fellesskap som er trøtt og slitent i front, vil være storslagen, skriver han og konkluderer:

-  Politbyrået i Sovjet kunne knapt ha drømt om slik flaks og den vestlige verden kunne knapt fremstått mer avkreftet.

FULLT så ideologisk avgjørende er neppe dette OL-spørsmålet i en bevegelse som langt på vei er styrt av vestlige sponsorer og TV-selskap. Selv i en urolig politisk tid i Europa, er det å ville arrangere OL ikke det grunnleggende spørsmålet for demokratiet.

Denne avgjørelsen er fortsatt mest følelsestyrt, og der mangler ja-siden ennå gjennomslagskraft.

Om ikke de unges lyst til å få oppleve OL i seg selv snur stemningen. Det var akkurat det som skjedde rett i forkant av fjorårets folkeavstemning i Oslo.