RO PÅ BENKEN:  Med Ole Gunnar Solskjær som trener hos serieleder Molde, er fokus flyttet fra enkeltkamper til utvikling. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet.
RO PÅ BENKEN: Med Ole Gunnar Solskjær som trener hos serieleder Molde, er fokus flyttet fra enkeltkamper til utvikling. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

Bare den beste er bra nok

Med Ole Gunnar Solskjær kan norsk klubbfotball finne tilbake til seg selv.

DET HAR VÆRT LETT å raljere med nivået i norsk klubbfotball denne sesongen. Manglende stabilitet i storklubbene, flust av forsvarsblundere og lite med internasjonal framgang er greie tegn på at standarden ikke er i nærheten av resultatnivået til landslaget.

Slik går det an for hvem som helst å kritisere uten risiko for å dumme seg ut.

Men det er ikke hvem som helst som kan gjøre noe med dette sportslige trøbbelet. Desto bedre er det å ha Ole Gunnar Solskjær på en av trenerbenkene.

MIDT I MOTGANGEN fronter han den tålmodigheten og den kunnnskapslinjen som litt etter litt kommer til å løfte nivået tilbake til de framgangsrike 90-åra. Riktignok ikke så høyt at norske lag jevnlig konkurrerer i Champions League, men tilstrekkelig til at den sunne optimismen igjen får prege flere av klubbene.

Det kom et nytt eksempel på dette i går da Molde litt uheldig og litt udyktig skled ut av cupen mot Fredikstad:

_Jeg er fornøyd med spillet vårt. Jeg kunne ikke bedt om mer fra spillerne mine, sa Solskjær i minuttene etter nederlaget, og noe annet har han knapt sagt denne sesongen. I kamp etter kamp har den nye Molde-treneren holdt konsentrasjonen om sitt eget lag, og latt  motstandernes dyktighet eller flaks passere. Den plutselige utblåsningen mot RBKs Mikael Lustig på Lerkendal forrige helg står foreløpig som unntaket som bekrefter regelen. 

Artikkelen fortsetter under annonsen

VED Å FLYTTE FOKUSET fra enkeltresultater til spillutvikliing, har Ole Gunnar Solskjær definitivt brutt med en av de mest skuffende periodene i norsk klubbfotball:

•• Sett i ettertid etterlot den økonomiske gullalderen fra den første TV-avtalen i 2004 seg lite.

Mens klubbene ble rikere enn noen gang før, forsvant mye av den systematiske klubbutviklingen. Resultatene kan sees i en delvis neglisjering av Europacupen og tilbakegang på den europeiske rankingen. I en tid da flere av klubbene tok seg råd til å blåse opp lønnsnivået slik at norsk seriespill ble økonomisk fristende for brukbare utenlandske spillere, mistet flere av de samme lokale lederne fokus på det treningsarbeidet og den bevisste spillfilosofien som på sikt er det eneste som kan løfte fotballnivået i et lite land.

OLE GUNNAR SOLSKJÆR kommer ikke med noe revolusjonærende nytt på banen slik pionerer som Egil Olsen og Nils Arne Eggen gjorde for tjue år siden, men Molde-treneren har en autoritet fra den legendariske United-tida som likevel gir tenkningen hans gjennombruddskraft. Det får holde foreløpig. Den felles jobben nå er nettopp å gjeninnføre tålmodighet og faste spillmønstre som dyder i klubbfotballen.

På det første punktet er det bred framgang. Kanskje er det bare den økonomiske innstramningen som har gitt trenerne muligheten til å  sitte lengre, men stabiliteten er der uansett. Foreløpig har det gjort at både Brann og Fredrikstad fungerer fint med to tidligere assistenttrenere som sjefer, mens Åge Hareide har fått tid til å snu stemningen i Stavanger fra depresjon til forventning om de unge storspillerne som snart kommer for fullt.

GIR VIKINGS MANGEÅRIGE talentarbeid til slutt en voksen suksess, er det kanskje det beste bidraget fra disse ellers mislykte oppgangstidene. Det var i denne perioden Viking-ledelsen til en viss grad holdt igjen spillerkjøpene og konsentrerte seg om å bygge opp det fotballdistriktet som for noen tiår siden var landets desidert beste. Etter straffetapet i går ga uansett Hareide sitt bidrag ved at også han pratet mer om godt spill enn skuffende resultat.

Den samme type edrulighet har lenge preget ledelsen i Aalesund. Sist sesong stod de imot presset om å investere tungt i spillerkjøp, og har som belønning fått en ytterligere forsterkning av lokalt talent.

Det kan nok være vrient å se likheten Ole Gunnar Solskjær og Aalesund-sjef Kjetil Rekdal både på og utenfor fotballbanen, og deres framgang som trenere er en grei påminnelse om at denne sporten åpner muligheten for ganske forskjellige lederskap. Likevel må de begge jobbe innenfor rammene av en begrenset norsk fotballøkonomi.

Da vil suksessen mest av alt avhenge av kvaliteten i deres eget fotballarbeid.