I GÅR var jeg i nok en meningsløs TV-debatt om den norske smørebussen. Utgangspunktet var den abdiserte sponsorkongen Jacob Lunds plutselige omtanke for hvilken skade det kan gjøre om norske sponsorer bruker pengene sine på langrenn:

- Økonomisk doping, sa Lund, og glemte lekende lett at dess mer vi misbruker dopingbegrepet dess enklere blir det å tøye de etiske grensene som virkelig betyr noe sportsfolk imellom.

Etter dagens fiasko kan vi i hvert fall parkere det med økonomisk verdensherredømme og den påfølgende smørebussen som den avgjørende årsaken til at vi visstnok vinner alt for mye i sporet.

FOR det håpløse skivalget og det elendige resultatet forteller den vante historien om det å smøre ski:

•• En dag vinner konkurrentene, i morgen vinner vi.

Dette er fortsatt ikke mer eksakt vitenskap enn at det er umulig å kjøpe seg bort fra usikkerhetsmomentene. Det så vi noen ganger under Sotsji-OL i fjor, og det så vi i dag.

Dette var bare en smørebom.

DET går godt an å diskutere hvor mange titalls millioner det er klokt å bruke på en så usikker geskjeft  som valg av ski, smøring og struktur. Jeg synes i utgangspunktet at det er riktig å investere tungt i utviklingen av vår egen nasjonalidrett. Sånt hører med til det å ta vare på norsk kultur, og det passer inn i strategien om å ha en mest mulig kunnskapsbasert toppidrett: