Bare et lite mirakel

Er det for mye å be om et fotballunder i Tyskland?

TYSKLAND er ikke akkurat omgivelsene for å håpe på et lite mirakel i verdens største sport. Tenkt i stereotypene er alt tysk forbundet med alt annet enn det uventete. I dette landet gjelder effektivitet, kraft, orden, systematikk og alle de andre alvorlige ordene vi en gang klarte å sette nesten riktig sammen i et logisk grammatikalsk system styrt av strikte preposisjoner.

Sånn er det selvsagt ikke. Kulturelle klisjeer holder sjelden i møte med mennesker.

Men på tyske VM-baner går alt dessverre som det skal.

Dette ser ut som et mesterskap uten overraskelser.

ETTER AT alle de ukjente lagene har spilt, virker sporten ganske kjent.

I en fotballtid der agentnettet er spent over hele kloden, er det kanskje naivt å vente noe annet. Likevel er det ikke mer enn fire år sidene Senegal var bedre enn noen ventet og Sør-Korea speedet opp farten i fotballen til et nytt nivå.

Nå vinner bare de som skal vinne.

DET ER ekstra kjipt ettersom de fleste fotballkjennerne på forhånd hadde tatt god høyde for nye lag.

TRØSTEMÅL MOT ARGENTINA: Elfenbenskysten og Didier Drogba viste fram sitt potensial mot Argentina, men tapte matchen. Foto: Scanpix/Epa
TRØSTEMÅL MOT ARGENTINA: Elfenbenskysten og Didier Drogba viste fram sitt potensial mot Argentina, men tapte matchen. Foto: Scanpix/Epa Vis mer

Dette mesterskapet ble startet med tre åpenbare trosprosjekter:

• • Fotballboomen i USA burde fått fram et virkelig storlag.

• •  Sør-Korea og Japan skulle følge opp suksessen fra hjemmebane.

• •  Afrika kom med muskler og internasjonale stjerner.

I stedet er forventningene bare blitt til et australsk blaff.

Ikke misforstå. Den nye fotballgleden i Australia er flott, men det samme kan ikke sies om spillet deres. Det finnes ikke en tanke eller et spark i det spillet som kommer til å bety noe etter VM, og da kan det like gjerne være det samme.

FOR FOTBALLEN trenger en virkelig fornyelse, og den hadde kommet om sportsgiganten USA endelig hadde blitt erobret, om det enorme asiatiske markedet hadde fått juble for egne helter eller om det afrikanske talentet hadde blitt styrt litt strammere.

Det siste er nærmest.

Bare et lite mirakel

Både Elfenbenkysten og Ghana har vist potensialet i spillermaterialet fra den vestafrikanske fotballkulturen, men også de samme manglene som lenge har gjort de ulike afrikanske VM-håpene til nesten-lag.

Italias trener Lippi uttrykte denne avgjørende svakheten etter at laget hans slo Ghana ganske greit i åpningskampen:

- I flere aspekter i spillet er de bedre enn oss, men jeg synes vi vant fortjent.

SELV OM både Lippi og alle oss andre gang på gang blir imponert over kraften og farten til de afrikanske spillerne, glipper begge de beste lagene på den kollektive angrepsforståelsen. Slik blir det ikke sjanser nok ut av de individuelle ferdighetene.

Det er neppe noen tilfeldighet at mesterskapets flotteste angrep kom gjennom samhandling fra spillere utviklet i en av sportens sterkeste kulturer.

Nederlands 1-0 scoring mot Serbia kan du nyte igjen og igjen på målrepetisjonen på Virtual Replay her på Dagbladet.no. Den er faktisk verdt det, fordi bevegelsene til de to stjernespillerne Robin van Persie og Arjen Robben er formet gjennom års trening i ulike nederlandske klubbmiljøer.

DET ER denne sportslige kulturutviklingen som de afrikanske landene ennå ikke har vært igjennom.

Mangelen er lett å forstå. Hverken Elfenbenkysten eller Ghana har hatt stabile sosiale strukturer som gir ressurser og overskudd til å investere i fotballklubber.

Sånn er det selvsagt heller ikke tilfeldig at landene spiller i VM under hver sin europeiske trener, mens de nederlandske topptrenerne bytter om å lede landslag over hele kloden.

MIRAKLENE kommer altså ikke på bestilling hvert fjerde år, og de få overraskelsene er som regel heller ikke så mirakuløse.

Da kan vi i første omgang frikjenne de tyske vertene, og håpe på at flotte enkeltspillere alene er nok for Elfenbenkysten og Ghana når de stiller som utfordrere mot VM-favorittene Nederland og Tsjekkia.

Det dreier seg tross alt bare om to fotballkamper.

GHANA PÅ BAR BAKKE: Bare favoritten Italia jublet etter kampslutt.
AUSTRALSK GLEDE: Jubelen er flottere enn spillet, skriver Dagbladet.nos kommentator Esten O. Sæther.