Bare glede med RBK-trøbbel

Foreløpig er det bare å glede seg over RBKs vårknipe. Den viser fornyelsen i norsk klubbfotball.

Ser du den svake RBK-starten fra utsiden av Lerkendal, ser den riktig bra ut. Og det har ingen ting med skadefryd å gjøre.

Trønderne har tatt bare ett poeng på de tre siste kampene fordi en ny sterk årgang er i ferd med å overta i norsk fotball. For den som er glad i sporten, er slike endringer alltid positive.

SANNSYNLIGVIS

korter RBK inn på tabelledelsen allerede i kveld mot topplaget Odd. Kamputviklingen på Ullevaal mot VIF sist torsdag fortalte om en seriemester som nærmer seg rytmen. Finner RBK den, er det fortsatt ingen norsk motstander som holder følge gjennom en hel serie.

Men kamp for kamp er det mulig å se endringen.

RBK-tapene kommer ikke lenger som følge av tilfeldigheter, men fordi utfordrerne har hatt markert framgang.

ODD HØRER

egentlig ikke hjemme i den kategorien. Skiens-klubben har vært i Norges-toppen i flere sesonger med et ganske fast 4 - 3 - 3 system.

Den glimrende sesongåpningen skyldes mest et godt spisskjøp i siste liten. Resten er flyten som flere gode resultater etter hvert gir. Til sammen kan det bli et fint år, men vil neppe gi noe som preger utviklingen av norsk klubbfotball.

FORNYELSEN ER

foreløpig kommet mest med enkeltspillere som Morten Gamst Pedersen, Lars Iver Strand, Magne Hoseth, Ardian Gashi og Daniel Fredheim Holm. Det er de som i tre kamper på rad har vist RBKs sårbarhet, og fellesnevneren er utsøkt individuell teknikk.

I alle disse kampene er RBK blitt utfordret med ball langs bakken. Som regel også i meget høyt tempo.

Slike ferdigheter har ikke vært noe kjennetegn ved norsk fotball. Dessto gledeligere at de nå både er der og gir resultater.

TRØNDERNES ENESTÅENDE

seiersrekke har vært basert på at de ved siden av å ha de beste norske individualistene, i tillegg har hatt det beste kollektivet. Også her får de snart konkurranse.

Serieleder Tromsø er kommet lengst. Et par av overgangsmålene denne våren har vært små kollektive mesterverk som viser hva riktige angrepsprinsipper kan gjøre når de individuelle ferdighetene er på plass.

Også VIFs lagmessige framgang er merkbar, selv om den foreløpig er størst i det felles defensive arbeidet. Men seinest mot RBK var det lett å se hvilke krefter selvtilliten setter i sving. Oslo-klubben er nå en reell medaljeutfordrer.

PÅ DET

nivået hadde vi egentlig satt av plass til både LSK og Lyn. Det kan fortsatt skje, men det er et par tegn på at to av lagene med de beste stallene ikke innfrir:

LSK har ikke klart -- eller ønsket - å spille inn varianter av angrepsspillet som tar hensyn til midtbaneeleganten Robert Korens spesielle egenskaper med ball.

Lyn tvilte for fort på egne offensive kvaliteter, og er på kanten til en ny konflikt mellom spillerguppe og trener.

Det siste betyr tilnærmet sportslig katastrofe. Muligens ikke for poengsamlingen denne sesongen, men på sjansen til å bygge opp et storlag som kan konkurrere med VIF om hegemoniet i Oslo.

FOR UTVIKLING

av virkelige gode klubber tar tid. Til gjengjeld faller de ikke så fort i motgang.

Det er derfor lederstyrte LSK fra den ganske beskjedne stasjonsbyen Lillestrøm gjennom de siste 25 årene er en av de største suksessene i norsk fotball, og det er derfor RBK godt klarer å miste noen poeng i starten uten å miste perspektivet på hva klubben driver med.

Kanskje er det mulig å se positivt på framgangen i norsk klubbfotball også fra Lerkendal?

I hvert fall etter at de har slått Odd i kveld.