Bare gråt, Marit

Aldri har du gitt norsk idrett mer glede. Esten O. Sæther kommenterer.

UTE på banen var det bare flagg, lykkelige tårer og jubel. Det kunne ikke være noe annet etter det største øyeblikket i norsk kvinnehåndball historie.

For anledningen varte øyeblikket i nesten en time; helt fra veteranen Else-Marthe Lybekk scoret det første målet til den ferske andrekeeperen Aalvik Kari Grimsbø kom inn midt i andreomgangen og reddet den straffen som sendte Russland helt ut av kampen.

Det viser det lange spennet bak det norske gullet og minner om hva dette egentlig er:

** Den lykkelige slutten på en lang dannelsesreise.

Håndballjentene har snudd opp ned på den norske måten å se internasjonal idrett på.


DET
var en gang østeuropeiske håndballkvinner ikke var til å slå. Dagens gullvinnere skjønner ikke det; de var knapt født, men som spiller fikk Marit Breivik dengang føle det på kroppen.Den russiske muren som jentene hennes sprang rundt, hoppet over og fant hvert eneste hull i, var før ganske så uovervinnelig.

Derfor føltes det uvirkelig da Norge midt på 1980-tallet for første gang tok en medalje i denne sporten, og skapte begrepet «Håndballjentene».


SEINERE
er det blitt en selvfølge å spille jevnt med de beste. Under bare to landslagssjefer har det norske håndballmiljøet utviklet en toppidrettssatsing med alle kjennetegn på det som gir resultatene; konsentrasjon, konsekvent tenkning og lyst til å utfordre sine egne sannheter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

LANG VEI MOT GULLET: Marit Breivik har vært med rundt landslagshåndballen hele veien mot OL-gull. Det var derfor hun gråt i det første seiersintervjuet som OL-mester, skriver Esten O. Sæther. Foto: ERIK JOHANSEN/SCANPIX
LANG VEI MOT GULLET: Marit Breivik har vært med rundt landslagshåndballen hele veien mot OL-gull. Det var derfor hun gråt i det første seiersintervjuet som OL-mester, skriver Esten O. Sæther. Foto: ERIK JOHANSEN/SCANPIX Vis mer

Både Sven Tore Jacobsen og Marit Breivik har fått bøtter med kjeft underveis. Seinest etter at finalen nesten glapp mot Sør-Korea forleden, ble e-mailen min fylt av beskjeder fra arge menn som ba meg slutte å hylle denne damete ledelsen.

For så jeg ikke hvor håpløst Norge egentlig spilte?


JEG
gjorde altså ikke det. Det eneste jeg har sett gjennom et par tiår på sidelinja i norsk håndball, er et miljø som er blitt stadig tryggere på hvordan de skal få fram gode utøvere. Det går på tillit til de som styrer landslaget, romslighet overfor klubbtrenerne og en bevisst satsing på alle nivåer å bygge opp kunnskapsrike, selvstendige spillere som ikke sitter med hele livet sitt klistret til en håndballhall.

Til sammen blir det en plattform av faglighet og helhet som holder til å spille ut alle. Toppidrett er ikke etterpåklok og påstålige innfall; det er forståelse av hva som må trenes og terpes dag etter dag.

Der ligger bakgrunnen for Norges andre OL-gull i en internasjonal lagidrett.


MÅTEN
det skjedde på forteller hvor langt håndballjentene er kommet på dannelsreisen sin.

I de fleste andre lagidrettene er vi vant til å forsvare oss mot overmakten:

** Her er Norge selv overmakten.

Bare gråt, Marit

Marit Breivik og Thorir Hergeirsson har skapt en hel OL-tropp som kan angripe. I håndball skjer riktignok det mest effektivt etter overganger basert på godt forsvarsspill, men kravet til offensiv innstilling og tro på egne ferdigheter, er det samme.


SÅNN
var det flotteste i finalen ikke eventyrstarten til 13 - 3 på under kvarteret, men det som skjedde i starten av andre omgang da russerne hadde antydning til heng.

Det var da jentene viste hvilken selvtillit de har skaffet seg opp gjennom alle disse årene; hvor selvfølgelig det er blitt for en norsk håndballspiller å være best og hvor totalt ulikt perspektiv landslagsspillerne våre har fått på sporten sin i løpet av reisen.


MARIT BREIVIK
har vært med rundt landslagshåndballen hele denne tida. Det var derfor hun gråt i det første seiersintervjuet som OL-mester.

For dette var ikke en kamp som den snusfornuftige, pedagogiske Breivik vant fra sidelinja over et bøllete russisk mannfolk på vegne av AS Riktig Ledelse og alle forurettede norske kvinner. Dette var ingen tegneseriekamp i kvinnekunsten å lede.

Jevgenij Trefilov er en faglig briljant håndballtrener, han trener de regjerende verdensmestere i sporten og representerer et land som investerer mye mer nasjonal prestisje i OL enn oss.

At denne kombinasjonen aldri var i nærheten av å stoppe Norge i kvinnehåndball, forteller hvor stor idrett jentene presterte.

Og hvor mye vi har å være glad for.

SPENT OG ROLIG: Marit Breivik på benken under finalen mot Russland.