Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Bare lekkert, jenter

Det ble ingen hvilken som helst VM-start, men en påminnelse om hvordan langrenn har fått med seg det beste i den kvinnekulturen vi tar som en selvfølge.

OBERSTDORF (Dagbladet): Det var først der VM-løypa stuper ned mot målområdet langs åsryggen tett ved Schattenbergbakken, at jeg så hvor vakkert jentene går på ski.

Den siste kilometeren av løypenettet i Oberstdorf snor seg nedover lia med panoramautsikt for oss på stadion. Marit Bjørgen kom først av de beste, og var den smidigste gjennom svingene.

Det har litt med ungdom og mot å gjøre, men mest med alle timene i skilek.

Katerina Neumannova og Julija Tchepalova er eldre og sterkere. Fire, fem sekunder tapt i utforkjøringene betydde ingen ting for dem denne dagen.

Jentene har aldri gått fortere på ski uansett.

VM STARTET med toppidrett. Så høyt var nivået på 10 km skøyting.

Vi har for lengst vendt oss til store prestasjoner i kvinnelangrenn. Denne idretten ble revolusjonert gjennom 80- og 90-tallet på et vis som har gjort det å se ryggen til de beste jentene ganske hverdagslig for de fleste gutteløperne.

Teknisk pent ble det også underveis. Bildet av Bente Skari i diagonal opp en slak motbakke er som kunst på netthinna for hver eneste skiløper som streber mot den store opplevelsen: øyeblikket der snø, ski og kropp glir sammen i en rytme du aldri fant på dansegulvet. Men det finnes noe enda bedre.

FOR INGENTING er vakrere på ski enn skøytetakene i utforbakke - de takene som skjærer akkurat så dypt ned i snøen at balansen blir den rette mellom motstanden i snøkrystallene og det presise tråkket ned i hvert fraspark.

Aldri er fartsøkningen større enn akkurat i de takene, og sjelden føles det bedre å gå.

Bare spør Marit Bjørgen:

-  Utrolig, ville hun svart.

Det er et ord Marit bruker ofte, og det kler henne. Men enda bedre kler ordet utviklingen i kvinnelangrenn og i synet vårt på jenters opplagte rett til å prestere maksimalt innen sport.

DET ER ennå knapt en kvinnealder siden Dagbladets kommentator Leif Isdal med innlevelse beskrev det ubehaget han følte ved å se dårlig trente jenter gå på ski under VM i 1958:

-  Gårsdagens kvinnelangrenn er mitt styggeste idrettsminne til dags dato. De kvinnelige tilskuerne måtte føle seg fornærmet på sitt kjønns vegne. Så uskjønt var dette innslaget i årets VM, at man gikk nedslått og kvalm hjem fra skistadion.

-  Det var rent vondt å se hvordan jentene kom inn gjennomsvette og segneferdige, bustet på håret og grimet i ansiktet. Bare et par unntak fantes, blant dem norske Ingrid Wigernæs som til og med hadde makeupen i orden, skrev han.

Isdal rakk å bli en pioner blant forkjemperne for kvinners muligheter til å prestere, før langrennsjentene selv var trent for toppidrett.

Men nå blir det verre å henge med den sportslige utviklingen.

DET ER en norsk jente som utvikler seg raskest. Bronsemedaljen var et mesterskapsgjennombrudd for Marit Bjørgen som tradisjonell langrennsløper.

At den kom allerede på første VM-start, hinter hvor fort hun kan etablere seg som den nye verdenseneren.

Eller som hun selv vurderte tredjeplassen i sin antatt svakeste øvelse:

-  Den viser hvor utrolig god form jeg er i.

UTROLIG FOR Marit igjen, altså.

Sånn virker også resten av VM-programmet hennes med fem løp på åtte dager. Det gir bare en eneste 48 timers pause underveis, og hvordan så tette konkurranser drar ut krefter fra kroppen, skjønte kanskje alltid optimistiske Marit et eller annet sted underveis i den ekstremt lange motbakken som plaget løperne i hver runde.

Hun så forresten flott ut oppover også.

Idrett på dette nivået er bare lekkert å se på.