UNG VINNER:  Maiken Christofersen Falla er en av flere nye stjerner i jentelangrenn. Utfordringen for sporten er å holde taket på hennes jevngamle norske konkurrenter. FOTO: Håkon Mosvold Larsen / Scanpix.
UNG VINNER: Maiken Christofersen Falla er en av flere nye stjerner i jentelangrenn. Utfordringen for sporten er å holde taket på hennes jevngamle norske konkurrenter. FOTO: Håkon Mosvold Larsen / Scanpix.Vis mer

Bare plass til de beste?

Jentelangrenn sliter med å beholde de som ikke vinner med en gang. Det er dumt i en tålmodighetsidrett.

ALARMKLOKKENE kimte i langrennsmiljøet i helga da bare 25 jenter syntes det var verdt å hente startnummer til sesongåpningen. Midt i en tid der de beste av de kvinnelige løperne er mer populære enn noen gang, er det et gap mellom de største stjernene tett rundt Marit Bjørgen og gruppen av hardtsatsende jenter utenfor landslagene.

Mens de NM-distansene for jenter i fjor samlet rundt 60 godt forberedte utøvere, kunne de sammenlignbare konkurransene for gutter enkelt vært fylt opp av langt mer enn 200 løpere med tilnærmet profesjonelle treningsopplegg. I denne idretten er kjønnsforskjellen åpenbar selv i langrennsportens gullalder.

DA er det sannsynligvis riktigere å søke utover selve langrennsmiljøet etter årsaker. På sportens egen nasjonale ledersamling for et par uker siden hadde Brit Baldishorn tydelige vinkler inn i hverdagen i all norsk toppidrett som viste at den antatte likestillingen nok ikke er kommet så langt likevel.

Inngrodde sosiale forventninger styrer fortsatt mye av jenters mulighet til å satse for fullt på idrett. Det starter fra den åpenbare fokuseringen på det å bli mor og fortsetter med et par tydelige kjønnsforskjeller:

•• Hardtsatsende idrettsjenter blir ikke boende hjemme og lar mor og far sponse treningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

•• Ambiøse kvinnelige utøvere prioriterer kjappere studier og yrkesvalg hvis ikke ambisjonene oppfylles i sport.

På det viset får jenteløperne i langrenn en mye kortere idrettskarriere, og sporten et tilsvarende hardt press på å finne fram stadig nye talenter.

AKKURAT det fungerer ganske så bra for tida. Mens fjorårssesongen ble avsluttet med en 3-mil for jenter med under tredve deltakere og stor tidsforskjell fra vinneren Kristin Størmer Steira ned til sjiktet rett under pallen, var deltakelsen tidligere på vinteren god i den eldste juniorklassen. Flere av disse jentene var da også med på Beitostølen sist helg, der for eksempel den lovende sprinteren Maiken Caspersen Falla imponerte igjen.

Utfordringen er altså å få flere gode jenter til å satse lenger. På sikt vil det også gi et bedre grunnlag til å få flere jenter som trenere. Da nevnte Brit Baldishorn overtok juniorjentene for et par år siden, hadde sporten lenge bare hatt mannlige landslagstrenere.

UNDERLIG nok sliter langrennstorheten Norge mer enn konkurrentene med å beholde bredde i sporet. Sist helg hadde svenskene mønstringsrenn i Bruksvallarna der Charlotte Kalla i strålende form hadde flere enn 70 svenske jenter på plassene bak seg. Det er såvisst ikke vanlig styrkeforhold mellom norsk og svensk langrenn.

Dessuten er den internasjonale bredden sterkere enn på lenge. Vinterens første FIS-renn ble holdt i finske Munio søndag med resten av verdenseliten på plass. For anledningen var det over 100 toppløpere med italienske 33-åringen Arianna Follis som den raskeste. Hun er forøvrig et bra eksempel på hva utvikling i en utholdenhetsidrett ofte dreier seg om. For her gjelder det å ta seg tid nok. Etter å ha debutert i verdenscupen allerede i 1995, tok det ti år før Arianna vant sitt første renn. Siden har Follis vært en sterk internasjonal løper.

Slik kan det også være gode sportlige grunner til å dra med seg de nestbeste noen år lenger.