Bare RBK fikser dette

RBK er i trøbbel. Nå holder det bare med det aller beste på bortebane.

LERKENDAL

(Trondheim): RBK kom til sin egen kvalifisering for Champions League med godfølelsen, men sitter tilbake med en guffen fornemmelse av at 2 - 1 hjemme ikke er bra nok.

For dette var en kveld for de store følelsessvingningene på Lerkendal.

Fra de praktfulle åpningsminuttene der RBK hadde et trøkk i spillet som de aller største europeiske klubblagene, til usikkerheten helt på slutten der trener Ola By Rise la vekk alt det rasjonelle.

For det var vel bare derfor han slengte inn sitt nye lykketroll Daniel Braaten og den gamle matchvinneren Christer George på måfå.

Begge skiftene ble åndemaning til ingen nytte.

FOTBALL SELV

på dette nivå er mye følelse. Det er reelt nok, men denne gangen burde Ola By holdt seg til det rasjonelle:

  •  Skulle RBK fått noe utbytte av farten til Daniel Braaten, måtte byttet ha kommet før det meste av laget hadde mistet formasjonen. Braaten kom inn da hjemmelaget slet som mest med angrepsrytmen, og taktiske floker er han foreløpig slett ikke spilleren for å løse opp.
  •  Noen sekunder til Christer George var heller ikke vel anvendt tid. Slike bytter hører det defensive laget til, og i den posisjonen befinner RBK seg i først i Tel Aviv om to uker.

Da kan det til gjengjeld bli mye å forsvare.

AKKURAT DET

behøver ikke å være så ille. Tradsisjonelt har RBK i årevis vært et angrepslag, men de siste sesongene er det blitt spikket litt nytt i tradisjonene.

Allerede under Åge Hareide i fjor var den defensive plattformen på bortebane tydeligere, og den forrige kvalikkampen viste hvor godt årets lag behersker å spille 4:5:1 på resultat.

Det er bare den kynismen; kombinert med målet RBK som regel scorer på utebane, som hjelper.

Med andre ord:

  •  Det er tid for å ta fram det aller beste av den kulturen RBK har skapt i Trondheim de to siste årtiene.

Etter en skuffende kveld, går det an å minne om at dette er en enestående sterk kultur.

DET HOLDER

å komme på Lerkendal for å skjønne noe av hva som gjør denne klubben så spesiell i norsk fotball. På flere av de beste norske stadione er selve fotballkampen blitt utviklet til en spekket underholdningspakke. Trønderne er i front også der.

På Lerkendal formidles sporten annerledes enn de fleste stedene. Det er ikke bare hei og hå, utdriting av motstanderen og sugende rock over lydanlegget. Publikum får moroa si på RBK-måten med solid innføring i spillestil både før kampen og i pausen. Alt via video på storskjerm kommentert med faglig innsikt.

OGSÅ DER

er RBK kulturbærere, men i går misset de på en viktig innsikt i fotballkulturen:

  •  Mål scores oftest mot slutten av omgangene.

Konsentrasjonssvikten rett før pause kan være nok til å sende laget ut av Champions League for andre år på rad.

Etter hvert er det slike nederlag som svekker kulturen.

DE PRAKTFULLE

åpningsminuttene var også annerledes. Sjelden har RBK på hjemmebane slått så konsekvent på førstebevegelsen inn i bakrommet.

Som resten av stadion ble spillerne revet med av den kjappe suksessen. Den tilfeldige pasningen i åpningsminuttet til Harald Martin Brattbakk i rommet bak den israelske forsvarsmuren, fristet litt for ofte til gjentagelse.

DET GÅR

det an å skjønne. Da Jan Gunnar Solli banket inn 2 - 0 før ti minutter var spilt, så det ut som fri fart rett til Champions League.

Det er det ikke lenger. Mot så mange individuelt gode motstandere holder bare hard kollektiv jobbing.

Typisk norsk fotball, altså.

Og RBK er tross alt det eneste norske klubblaget med mange nok egne kvaliteter til å klare det.