JEG SÅ BARE to mål, to av 14, etter det jeg vil kalle det innøvde trekk. Det er ingen tilfeldighet at det var Stabæk og Bodø/Glimt som scoret dem.

Noen tror at fotball er et slags konstant kaos, med 22 mann og en ball, som plutselig fyker i mål, etter en tilfeldighet, eller en såkalt improvisasjon. Det er ikke så merkelig om vi er begynt å tro det i Norge, for her scores de fleste mål på gode enkeltprestasjoner, tilfeldigheter eller grove forsvarsfeil.

UNNTATT NÅR Stabæk og Bodø/Glimt spiller. Det er to av de lagene, kanskje til og med de to eneste (?), som i så stor grad har en plan i angrepsspillet sitt at vi kan forutse hva som skjer. Det merkelige er at jo mer du vet om hvordan motstanderen angriper i fotball, jo vanskeligere er det å forsvare seg. For motstanderen vet det alltid bedre enn deg, og kan se utviklingen enda tidligere.

Dessuten er det adskillig mer byggende å konsentrere seg om å videreutvikle eget spill, enn å se om motstanderen gjør som forventet.

DERFOR hjalp det ikke i den grad Strømsgodset visste hvordan Glimt spilte i går. Trond Olsen startet langs venstrekanten før de rakk å tenke på det, nærmere bestemt; like før SIF selv mistet ballen, og da hadde de annet å tenke på. Men Runar Berg kunne tenke på det, dessuten satt det enda lengre fram i panna hos ham enn hos SIF-erne, for han spiller for Glimt hver dag, SIF mot dem bare to ganger i året.