Bare VIF hadde stil

VIF kom med ny stil, og forsvant med to poeng for lite.

DET VAR LYN som gjorde at en god Ullevaal-kveld ikke tok helt av. Hjemmelaget sviktet både på tribunen og på banen. Det første tar det fortsatt mye tid å rette på; det andre er et spørsmål om å holde på egen stil.

Slikt kan justeres kjapt. VIF-trener Kjetil Rekdal brukte en snau uke på å finne tilbake til den beste måten å bruke mannskapet sitt på. Lyn-trenerne fant seg selv i andre omgang og ble belønnet etter noen minutter. Men det var mest flaks.

PÅ TRIBUNEN regjerer VIF hovedstaden totalt. Det er grunnen til at dette byderbyet ikke trekker flere enn en bra publikumskamp på Brann Stadion eller Lerkendal. Med to populære lag skulle det være fullt på Ulleval.

«Vi er Tigerstadens herskere» var budskapet på det imponerende banneret som skjulte Lyns lille tilhengerskare på hjemmebane. Teksten i seg selv forteller om manglende publikumstekke. Det er lite marked for herskere i sjølrådelandet Norge og smått med tigre i Oslo. Begrepet «Tigerstaden» er jo nettopp navnet den redde innflytteren brukte på den store hovedstaden, og slik er Lyn-patriotismen fortsatt ny som samlende Oslo-fenomen.

DET BURDE bli bedre publikumstider med årets spillermateriale, men den framgangen går bare gjennom å rendyrke det stilvalget som gjorde Lyn til en vinner i treningskampene.

Mot VIF var ikke trenerduoen Hans Knutsen/Espen Olavsen tro mot egen vektlegging av et angrepsspill bygd rundt pasningskvalitet i riktige vinkler. Ved å sette Jo Tessem på venstrekanten forsvant vinkelen på den siden. Den hjemvendte Englands-proffen har for tida verken oversikt eller teknikk til å løse denne rollen. Han kan gjøre en god jobb for Lyn, men da helst i posisjoner der hodestyrken og kraften utnyttes bedre.

DET Å MOTSTÅ fine navn som bryter med spillestil er en avgjørende del av trenerjobben. På de beste lagene er rollene viktigere enn navnene.

Lyn-trenerne glemte dette på nytt i pausen da Jonny Hansen gikk ut. Ved å erstatte ham med Øivind Leonhardsen, ødela trenerne det lille som var av rytme på en falsk Lyn-kveld.

Først da Christoffer Dahl fikk sjansen i Hansens dirigentrolle, ble Lyns angrepsspill til å kjenne igjen. Da kom den lille ekstra pasningen på midtbanen som fant åpningene i VIF-presset. Sjekker Lyn-trenerne videoen i dag, vil de se at forspilet til den heldige utlikningen var akkurat slik. Skjønt den sjekken trenger de ikke. Dette er stilen de selv har utviklet. Poenget er bare å tørre når det gjelder poeng.

NETTOPP MOTET har vært Kjetil Rekdals utfordring. Han er en gjerrigknark i de fleste spill. Men som en skolert gambler ser han at omleggingen til å ta større sjanser langs bakken gjennom midtbanen egentlig var en suksess.

Med Rekdal selv som spillopplegger og god bredde med Brocken og Swift på kantene, ble det ofte plass for Ardian Gashi og Jørgen Jalland med ballen rettvendt foran Lyn-forsvaret. På den måten fikk VIF utnyttet de klare offensive styrkene sine med gode kombinasjoner på små områder.

Bare Rekdals skade, litt gjenværende feighet etter 0- 1 ledelsen og Lyns vellykkete rokkering, skilte VIF fra en fortjent seier.

I FOTBALL er fortjeneste et tøylig begrep. Ingen trener trenger å ta et oppgjør med seg selv bare etter én serierunde. Vikings lokale satsing fortjener i hvert fall mye lengre tid enn en drøy sesong. Kjell Inge Olsens selvvalgte avgang bør ikke friste dem som bestemmer i Stavanger til å glemme målet med dette trenervalget. Viking skulle satse lokalt igjen for å styrke identiteten. For et av landets beste fotballdistrikt er det bare å prøve på nytt.