Bergen har solgt seg selv

En så levende, fotballglad by burde ikke ha behøvd kunstig oksygen for å spille lykkelig videre.

 PÅ SIDELINJA:  Brann og Bergens fotballproblem dreier seg fortsatt ikke om Rune Skarsfjord. FOTO: Svein Ove Ekornesvåg / NTB scanpix.
PÅ SIDELINJA: Brann og Bergens fotballproblem dreier seg fortsatt ikke om Rune Skarsfjord. FOTO: Svein Ove Ekornesvåg / NTB scanpix.Vis mer

DU trenger ikke akkurat å være meteorolog for å varsle det vante fotballuværet  i Bergen, men i motsetning til de våte bygene er det mulig å plassere ansvaret for stormkastene til byen selv.

For i Bergen er det ikke Brann-styret som er kjøpt og betalt, slik misfornøyde supportere nå hevder i forbindelse med den ekstra sponsorhjelpen som muligens har gitt Rune Skarsfjord en ny trenerkontrakt:

•• Her er det byen som selv har solgt ut kontrollen over fotballen sin.

Det er følgene av dette salget som viser seg år etter år. En potensiell storklubb som likevel ikke er seg stor nok til å drive fotballen sin selv, er dømt til å få slike problemer som forlengelsen av kontrakten til en omdiskutert trener.

I BERGEN er altså det grunnleggende problemet at fotballklubbens økonomi ikke speiler den store fotballinteressen i byen. Dette misforholdet mellom innbyggernes krav til suksess og klubbens forutsetning for å innfri de samme forventningene, har i årtier gjort fotball i Brann til ekstrem risky business.

Slik er mishagsytringene mot dagens Brann-styret for å la en sponsor bestemme trenervalget, egentlig ikke saken. Byens store fotballproblem er manglende balanse mellom sportslige drømmer og sportslig virkelighet. Innbyggerne krever for mye og bidrar for lite.

DETTE ser ut til å være en arvelig skavank. Helt siden Bergen definerte seg som Norges ledende fotballby med tette forbindelser vestover  til fotballens mor England, har dette fotballfolket vært noe for seg selv. Denne særheten gjorde at eventyret Kniksen tidlig på 1960-tallet forble et eventyr:

•• Brann har egentlig aldri spilt opp til mulighetene.

Selv da gullet til slutt kom hjem for fulle tribuner i 2007, fulgte ikke stabiliteten med. De siste sesongene har Brann fått lite ut av pengene. Alle millionene har ikke engang vært deres egne. Den lille ekstra moroa har i hele denne perioden vært betalt av investorer og krefter utenfor klubben.

FOR bare et par år siden foreslo noen av disse betalerne at de kunne gi 30 ekstra millioner i bytte mot at klubbstyret trakk seg. Da er en eventuell muntlig avtale mellom den rike onkelen Trond Mohn og dagens Brann-ledelse langt å foretrekke. Ved eventuelt å koble støtte til stabiliteten på trenerbenken viser i hvert fall Mohn at han forstår den store utfordringen for å rette opp dagens ubalanse; den sportslige linjen må få tid.

Så kan det med rette sies at nettopp de egne linjene er for utydelige under Rune Skarsfjord. Gjennomgående tør dagens Brann-mannskap lite. Det skyldes muligens en spillerstall med klare defensive mangler og kanskje en trener som føler seg for presset til å unngå nederlag. Resultatet er uansett blitt et tildels pregløst fotballag som ikke klarer å begeistre til tross for den imponerende hjemmestatistikken.

Men årets ujevnhet er altså ikke hovedproblemet.

FØRST når det bergenske fotballpublikummet selv klarer å skille mellom suget på kort suksess og nødvendigheten av et økonomisk fundament, kommer de til å få den fotballen de ønsker. Det er faktisk mulig å få til dette også i Norge. De siste årene har Strømsgodset vist akkurat det; skjønt det er selvsagt Rosenborg som fortsatt er det egentlige eksempelet.

RBK er den desidert største suksessen i norsk klubbfotball. Det har skjedd med en økonomi helt bygget på egne krefter. I Trondheim har selve den sportslige driften vært forutsetningen for framgangen.

Noe lignende er mulig i Bergen også. De lokale økonomiske forutsetningene er bedre der og publikumspotensialet tradisjonelt litt høyere enn hos den trønderske erkerivalen.

Spørsmålet er bare hva bergenserne vil. Bråke videre eller bygge en skikkelig fotballklubb.