Best - mot spillets gang

DET VAR ikke så mange som så en fotballframtid i

Martin Andresen da han kom på treningsfeltet til

Molde høsten 2000. Frustrert etter en dårlig periode i Wimbledon og smålubben etter en langt bedre ferie. Som møbelarving født til en tilværelse der han i hvert

fall ikke behøvde spille fotball for pengenes skyld, lå det liksom i kortene at han hadde gjort sitt på fotballbanen. Og visst kunne det se slik ut i Molde også.

MEN I LIKHET med makkerne i bridgeklubben, har

mange i Fotball-Norge erfart at Martin spiller kortene

sine klokere enn de fleste. Tre år etter hjemkomsten fra London, er fettet erstattet av muskler og de tilfeldige innbyttene på Wimbledon erstattet med landslagsspill for Norge, kapteinsvervet i Stabæk - og:

Status som Årets spiller 2003 her i Dagbladet.

NOE HAR skjedd med Martin Andresen denne sesongen. Han er blitt tryggere på egne ferdigheter, mer

voksen i sin opptreden ute på banen - og langt mer

stabil i prestasjonene. Han har fått selvtillit til å velge selvstendige løsninger, basert på en fin miks av offensive ambisjoner, kollektiv fornuft og de individuelle ferdighetene han alltid har hatt.

Og - enda viktigere: Han har gitt seg selv lov til å feile. Lykkes han ikke, så rister han irritasjonen av seg. I motsetning til tidligere, da han hadde en tendens til å la

slike personlige frustrasjoner ramme både dommere

og omgivelser.

VI HAR SETT det i landskampene. Selv om fotballspillere i stor grad skal innordne seg en trener og følge de

kollektive retningslinjene, så har Martin åpenbart hatt en ambisjon om å skille seg ut. Ikke fordi han har vært i opposisjon til Semb, men fordi han har følt seg i posisjon til å gjøre det. Og han har gjort det hundre prosent.

Hadde alle landslagsspillerne hatt en like ærlig innstilling som Martin denne høsten, så hadde Norge sluppet ekstraomgangene mot Spania i kampen om EM-sluttspillet.

BAK FRAMGANGEN ligger en naturlig sportslig utvikling for en spiller som faktisk bare er 26 år, et større ansvar i Stabæk både på og utenfor banen - og naturligvis refleksjonene etter morens plutselige bortgang i sommer.

KLUBBEN STABÆK skal ha sin del av æren for Martins framgang. Der har han hatt sine beste fotballår - og i år sin aller beste sesong. Følgelig er det grunn til å tro at han snart forsvinner derfra. Stabæk ønsker seg pengene, Martin ønsker seg en bedre klubb. Slik er virkeligheten blitt, en profesjonell gjensidig forståelse. Flere gode utenlandske klubber er meldt til dobbeltlandskampene mot Spania.

VI BASERER oss på følgende når Årets spiller kåres:

Avstemningen blant Dagbladets lesere på SMS eller gjennom Dagbladet.no

Poengsnittet på Dagbladets tippeligabørs og i eventuelle landskamper.

Og inntrykket Dagbladets fotballredaksjon har av

kandidaten.

DET SISTE punktet er det viktigste. Men de to første gir oss klare føringer for hva vi bør ende opp med. Martin vant avstemningen, og han var best av samtlige tippeligakandidater på spillerbørsen. Følgelig skulle det veldig tunge argumenter til for at den subjektive oppfatningen blant Dagbladets medarbeidere skulle styre oss inn mot en annen vinner.

DET BLE uansett en hypotetisk problemstilling. Martin framsto som en ener på alle punkter - og endte opp som en udiskutabel vinner. Til tross for at konkurransen om den flotte bronsestatuetten aldri har vært tettere enn i år. Mest på grunn av en gledelig utvikling hos mange enkeltspillere på tippeliganivå.