ET PRAKTLØP:  Tyrkiske Anmet Arslan vant fjorårets Skåla Opp. I år vant idretten allerede før løpet startet ved at arrangørene igjen tar sin del av det felles ansvaret for å spre løperglede Norge rundt. FOTO: Jan Erik Sandbakk/Scanpix.
ET PRAKTLØP: Tyrkiske Anmet Arslan vant fjorårets Skåla Opp. I år vant idretten allerede før løpet startet ved at arrangørene igjen tar sin del av det felles ansvaret for å spre løperglede Norge rundt. FOTO: Jan Erik Sandbakk/Scanpix.Vis mer

Betal løp-skatten din med glede!

Det skal koste å tilhøre et fellesskap.


NÅR Norges Friidrettsforbund nå har tvunget arrangørene av motbakkeløpet "Skåla Opp" til å innføre startlisenser fra neste år, er det en nødvendig seier for idretten.

For det grunnleggende spørsmålet i denne langvarige krangelen om hvorvidt mosjonister må bidra økonomisk til organisert idrett, er hvem som har rettighetene til å utvikle den enkelte sportgren.

Det har fortsatt sporten selv, og den er verd å forsvare.

DETTE er bakgrunnen for Friidrettsforbundets tilsynelatende røffe behandling av de lokale arrangørene i vakre Loen. Der har bygdesamfunnet jobbet fram et flott arrangement som kombinerer idrett og naturopplevelse på sjeldent vis:

•• Det finnes knapt noen vakrere treningstur enn fjellsida fra Loenvatnet opp til 1848 meter høye Skåla.

Men hva når denne turopplevelsen blir grunnlaget for en boom av motbakkeløp landet rundt, og strekningen skal tilbakelegges på kortest mulig tid med startnummer?

Da blir turen til organisert idrett, med de forpliktelsene som følger med det å utvikle den typen sport.

AKKURAT de forpliktelsene vil tilsynelatende ikke deler av det norske mosjonsløpmiljøet forstå. Det er slett ikke kunnskap om idrett dette skorter på. Konflikten kommer som en følge av et langvarig turbulent forhold mellom ledelsen i Friidrettsforbundet og pionerene som har jobbet fram mosjonskonkurranser som en folkebevegelse.

Rundt det entusiastiske menighetsbladet KONDIS har det vokst fram en sekt med omtrent 15 000 medlemmer som helst vil styre seg selv. Det hadde nok vært mulig om det med mosjonsløp naturlig hadde vært en helt egen aktivitet, men i virkeligheten er denne hyggen for de fleste knyttet til det å drive andre typer idrett. Det er der mosjonsløperne fletter seg inn i det vanlige norske idrettsnettverket som dekker hele landet etter både alder og geografi, og helst bør tenke organisering deretter.

I dag er mosjonsløpene mest organisert under Friidretts --eller Bedriftsidrettsforbundet. Fra nyttår ble arrangørklubbene innen friidretten pålagt en lisensordning på linje med den som mosjonistene i langrenn og sykkel allerede betaler på sine turløp. Lisensen er blitt sukret med litt forsikring, men er i realiteten en skatt til alt det Friidrettsforbundet ellers driver med i sine klubber og kretser Norge rundt.

Som skatt til et fellesskap med formål å styrke løping, bør lisensen derfor betales med glede.

SENTRALE mosjonister ser det ikke akkurat slik. Entusiastene bak Skåla Opp byttet arrangørstatus fra Loen IL til det lokale storhotellet for å slippe det nyinnførte lisenskravet, bare for å bli møtt med det eneste effektivt mottrekket fra Friidrettsforbundet:

•• De friidrettsutøverne som likevel ble med på dette løpet, ville umiddelbart miste retten til å representere Norge.

Siden Skåla Opp med rette har ambisjoner om å forbli en stor internasjonal konkurranse, virket til slutt trusselen. I går ba arrangørene om fred og ble enige med Friidrettsforbundet om full betaling og forsoning fra neste år.

DETTE var den eneste logiske enden på konflikten. Entusiastene rundt KONDIS har sikkert rett i at forbundet opp gjennom årene kunne ha jobbet mer effektivt med mosjonsløp, og mosjonistprofetene har allerede gjort en slags jobb for medlemmene sine ved å presse lisensen ned til maks 50 kroner pr. løp.

Poenget er likevel at de som vil endre noe i norsk friidrett, må følge vanlige demokratiske spilleregler ved å møte opp på tinget som valgte representanter for klubbene sine. Først når man tar et slikt helhetlig ansvar, gir det tyngde i diskusjonen om hvem som jobber bra nok for mosjonsløpene. Da framstår kanskje ikke denne aksjonen; som har presset lisensen ned til en femtilapp, som noe imponerende bidrag for å fremme løperglede Norge rundt. 

Det er den organiserte idretten som har løftet Norge fram som sportsnasjon. Selv om det må jobbes langt utenfor de tradisjonelle idrettsklubbene for å bedre folkehelsa, er denne organiseringen fortsatt til å brukes.

Om også de med best kondisjon er villige til å betale for det.