NÅR Norges Friidrettsforbund nå har tvunget arrangørene av motbakkeløpet "Skåla Opp" til å innføre startlisenser fra neste år, er det en nødvendig seier for idretten.

For det grunnleggende spørsmålet i denne langvarige krangelen om hvorvidt mosjonister må bidra økonomisk til organisert idrett, er hvem som har rettighetene til å utvikle den enkelte sportgren.

Det har fortsatt sporten selv, og den er verd å forsvare.

DETTE er bakgrunnen for Friidrettsforbundets tilsynelatende røffe behandling av de lokale arrangørene i vakre Loen. Der har bygdesamfunnet jobbet fram et flott arrangement som kombinerer idrett og naturopplevelse på sjeldent vis:

•• Det finnes knapt noen vakrere treningstur enn fjellsida fra Loenvatnet opp til 1848 meter høye Skåla.

Men hva når denne turopplevelsen blir grunnlaget for en boom av motbakkeløp landet rundt, og strekningen skal tilbakelegges på kortest mulig tid med startnummer?

Da blir turen til organisert idrett, med de forpliktelsene som følger med det å utvikle den typen sport.

AKKURAT de forpliktelsene vil tilsynelatende ikke deler av det norske mosjonsløpmiljøet forstå. Det er slett ikke kunnskap om idrett dette skorter på. Konflikten kommer som en følge av et langvarig turbulent forhold mellom ledelsen i Friidrettsforbundet og pionerene som har jobbet fram mosjonskonkurranser som en folkebevegelse.