NY BOK: Tidligere dopingjeger Mads Drange har skrevet boka «Den store dopingbløffen». Der antyder han bloddoping blant norske idrettsutøvere.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
NY BOK: Tidligere dopingjeger Mads Drange har skrevet boka «Den store dopingbløffen». Der antyder han bloddoping blant norske idrettsutøvere. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Bevisene holder ikke

Det er lett å heie på en ivrig norsk dopingjeger som føler seg lurt. Men det hjelper dessverre lite for å avsløre våre egne juksere.

MADS DRANGE har i årevis vært en dopingjeger med et brennende hjerte og et kvikt hode. Det gjør at han med rette skriver en bok om alle byttene han ikke fikk. I utgangspunktet gjør det den fortsatte jakten bedre; om vi da ikke underveis blir så lei av denne store oppgaven at vi gir opp.

Det gjorde Drange selv da han sluttet i jobben som kontrollansvarlig i Antidoping Norge. Hans private begrunnelsen var at dopingtestingen ikke fungerte for å ta flest mulige, men for å bevise idrettens renhet. Det er en påstand det er lett å være enig i, men selv gode påstander gir ingen billigsalg på bevis.

Det gjør at også boka  «Den store dopingbløffen» skal leses med et kritisk blikk.

DERMED faller igjen fortellingen om omfattende norsk bloddoping. Ikke fordi det er utenkelig at flere norske toppidrettsutøvere har vært med på bloddopingen de siste tiårene, men fordi historien om Mads Dranges blodprofilprogram fra 2007 dessverre ikke er noen avsløring.

• Det er interne notater uten annen beviskraft enn akkurat det.

Slike notater finnes i enhver vanlig etterforskning, men forblir uten særlig vekt før det kommer en påtale. Og først når påtalen blir til en gyldig dom, er dette en sannhet.

I BOKA er det bare en teori. Drange hadde fått jobben i Antidoping Norge med å sette opp et nasjonalt program for blodprofiler med data tilbake til 2 001. Han sorterte bloddata pr. utøver og satte opp grafer for å studere utviklingen av hemoglobinkonsentrasjonen over tid, og så fant han det vi ikke ønsker å finne i norsk toppidrett. Eller som han skriver i boka:

"- Overraskelsen var derfor stor da jeg etter hvert støtte på noen profiler med betydelig større variasjon og ofte med store svingninger på kort tid som verken stemte overens med høydeopphold, sykdom eller andre faktorer. Flere ganger måtte jeg dobbel -og trippelsjekke om det jeg så stemte, for etter å ha prøvd alle mulige forklaringer klarte jeg ikke å finne noe annet svar på disse resultatene enn bloddoping."

Drange tok disse funnene videre til leder Anders Solheim i Antidoping Norge. Sammen fikk de teoriene forsterket av utenlandske eksperter med et brev gjengitt i boka. Problemet var bare at idrettens Påtalenemd ikke hadde noe grunnlag for å reise sak:

•• Blodprofiler ble ikke regnet som mulig bevis før i 2009, og etter det fant Mads Drange selv i jobben som kontrollansvarlig i Antidoping Norge ingen ting på de utøverne han hadde plukket ut som svært mistenkelige.

På denne måten er Dranges historie om norske fingeravtrykk fra EPO-bruk og blodoverføringer heller ikke troverdig som annet enn bilde på en teori som forble akkurat det.

TEORIER om utstrakt bruk av bloddoping innen norsk toppidrett har det vært mange av. Seinest i svensk tv (SVT) sin svakt dokumenterte skihistorie sist vinter. Ved å lekke sin egen arbeidsteori legger Drange seg på samme linje. Også han synes det er grunn til å anta at enkelte norske toppidrettsutøvere var bloddopet, men klarte ikke å bevise det.

Da er det ikke så rart at Drange i dagens VG hylles av den svenske professoren Bengt Saltin som nettopp var hovedvitnet for SVT sin dokumentar om angivelige mistenkeligheter i norsk langrenn. Men støtten gjør ikke saken noe sterkere.

For selv da disse blodprofilene ble gyldige som bevis i idretten fra 2009, maktet altså hverken Drange eller andre i Antidoping Norge å koble sine teorier til kunnskap. Jukserne slapp unna. Eller rettere sagt:

• De Drange trodde jukset, ble ikke avslørt.

Og da er jo saken rent juridisk like langt.

SLIK  maktesløshet er det lett å ha sympati med i en jakt der ingen jeger egentlig strekker til, men den gir ingen rett til å skyte videre med hagle. Eller publisere intern etterforskningsteori.

Derfor er det omtrent like lite troverdig når Mads Drange forteller at det samme prøvematerialet også viste at de fleste norske toppidrettsutøverne faktisk ikke dopet seg.

Dette er materiale som i sin publiserte form ikke forteller noen ting. Sånn svikter dessverre avsløringen av den store norske dopingbløffen enda en gang.

Muligens fordi den ikke er så stor som noen forestiller seg. 

IKKE NOE BEVIS:  Utenlandske dopingeksperter støttet Dranges teori om avslørende norske blodprofiler, men det ble aldri noe mer enn teori. FOTO: Illustrasjon fra boka "Den store Dopingbløffen".
IKKE NOE BEVIS: Utenlandske dopingeksperter støttet Dranges teori om avslørende norske blodprofiler, men det ble aldri noe mer enn teori. FOTO: Illustrasjon fra boka "Den store Dopingbløffen". Vis mer