ET HISTORISK ØYEBLIKK: Gullvinner Tommie Smith (i midten) og bronsemedaljør John Carlos (t.h.) ble verdenskjente for sin «black power salute» - en støtte for rettighetene til afroamerikanere og menneskerettigheter generelt - under OL i Mexico i 1968. Også sølvmedaljør Peter Norman var med på markeringen, noe som skulle gi ham enorme problemer. Foto: AP / NTB Scanpix
ET HISTORISK ØYEBLIKK: Gullvinner Tommie Smith (i midten) og bronsemedaljør John Carlos (t.h.) ble verdenskjente for sin «black power salute» - en støtte for rettighetene til afroamerikanere og menneskerettigheter generelt - under OL i Mexico i 1968. Også sølvmedaljør Peter Norman var med på markeringen, noe som skulle gi ham enorme problemer. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

Bildet er historisk, men for mannen til venstre gikk alt galt etterpå

Australske Peter Norman.

(Dagbladet): Det er et av de mest kjente bildene fra sportshistorien og kanskje det beste eksempelet noensinne på at idretten er den ideelle arena om du ønsker å sende et tydelig, politisk budskap.

Mexico City, sommeren 1968: USAs supersprintduo Tommie «The Jet» Smith og John Carlos har løpt inn til henholdsvis gull og bronse på 200-meteren i OL. Førstnevnte har satt en suveren verdensrekord på 19,83.

På medaljeseremonien etterpå gjør de det som skal bli husket langt bedre enn selve løpet. De bøyer hodet, knytter neven og reiser en arm i været.

Smith reiser sin høyre arm, Carlos sin venstre. De to nevene er dekket av en svart skinnhanske. Ingen av dem har sko, men svarte sokker.

Det er en «black power salute», en støtte for rettighetene til afroamerikanere og menneskerettigheter generelt. Symbolikken er knallsterk i 1968, samme år som Martin Luther King og Robert F. Kennedy ble drept.

Mannen på sølvplass Smith og Carlos holder hver sin arm i været under hele USAs nasjonalsang «Star-spangled banner». Det nesten ingen legger merker til er mannen på sølvplassen på pallen:

Den hvite australieren Peter Norman.

Han står rett i ryggen, med armene hengene ned langs siden. Det er som om han ikke enser at det foregår noe historisk ved siden av seg på pallen.

Men det gjør Norman i aller høyeste grad. Han er nemlig selv med på støtteerklæringen, men hvordan skal vi komme tilbake til.

Det er San Francisco Globe, som skriver om Normans historie i en sak som først ble publisert i magasinet Griot.

Ble drapstruet Tommie Smith og John Carlos ble umiddelbart straffet for sin åpenbare markering den dagen i 1968. Begge ble kastet ut av USAs OL-tropp. Da de kom hjem ble de truet på livet.

Lederen for den amerikanske OL-troppen uttalte at de to sprinterne ville betale prisen for gesten resten av sine liv.

Han fikk rett i at hendelsen ville være med Smith og Carlos livet ut, men ikke som en straff, men en hyllest. De to huskes fortsatt som helter for markeringen.

For australske Norman ble historien en helt annen. På 1960-tallet hadde Australia strenge apartheid-lover, ikke helt ulikt hvordan det lenge var i Sør-Afrika. I landets gater ble det protestert mot restriksjoner mot ikke-hvit innvandring og ikke minst mot diskriminering av aboriginere.

Men myndighetene slo knallhardt ned på alle protester.

Kjærlighetserklæring Før seiersseremonien i Mexico City spurte Smith og Carlos Norman om han var opptatt av menneskerettigheter. Svaret var ja. Deretter spurte de om han trodde på gud. Også der svarte han ja.

Da de sa at det de skulle til å gjøre var langt større enn en friidrettsprestasjon, svarte Norman at han støttet dem.

VERDENSREKORD: Tommie Smith (t.h.) satte verdensrekord da han vant 200-meteren foran Peter Norman og John Carlos. Foto: NTB Scanpix
VERDENSREKORD: Tommie Smith (t.h.) satte verdensrekord da han vant 200-meteren foran Peter Norman og John Carlos. Foto: NTB Scanpix Vis mer

- Jeg forventet å se frykt i Normans øyne, men isteden så jeg kjærlighet, har Carlos uttalt seinere.

Både Smith og Carlos hadde festet logoen til «Olympic project for human rights», en organisasjon til støtte for like rettigheter i idretten, på brystkassa.

Norman gjorde det klart at også han ønsket å få emblemet med logoen på brystet.

- Jeg tror på det dere tror på. Har dere en sånn til meg også, spurte han og pekte på menneskerettighetsemblemet.

- På den måten kan jeg vise min støtte til saken.

Stadion ble stille Smith og Carlos hadde ikke flere emblemer med seg, men den amerikanske roeren Paul Hoffman tilbød seg å gi Norman sitt.

- Hvis en hvit australier spør meg om å få mitt «Olympic Project for Human Rights»-emblem, så skal han for guds skyld få det, så jeg ga ham det eneste jeg hadde: Mitt eget, har Hoffman seinere uttalt.

Smith, Carlos og Norman gikk ut til seiersseremonien. Resten er historie.

- Jeg kunne ikke se hva som skjedde, men jeg forsto at de gjorde som de hadde planlagt da sangen fra nasjonalsangen forsvant. Stadion ble helt stille, uttalte Norman seinere.

Ble hyllet Tida etterpå ble vidt forskjellig for de to amerikanerne og australieren. Smith og Carlos fikk først voldsom kritikk, men seinere har de fått heltestatus.

Et monument av de to på pallen, med armene i været, ble seinere reist ved San Jose State University i California. Der manglet Peter Norman, akkurat som han lenge skulle komme til å gjøre i den australske friidrettshistorien.

Tida hans fra OL-finalen på 20.06 er fortsatt australsk rekord på 200 meter. Han er sannsynligvis landets beste sprinter gjennom tidene. Men han er blitt behandlet som en skurk i hjemlandet.

Før OL i München i 1972 klarte han kvalifiseringskravet til 200-meteren hele 13 ganger og kravet til 100-meter fem ganger, men fikk likevel ikke være med i OL-troppen.

Hjemme i Australia, et land som på den tida nektet å endre sitt syn på antirasisme og menneskerettigheter, fikk han store problemer. Han slet med å få jobb og familien hans ble nærmest svartelistet.

Ble alkolholisert Han jobbet i en periode som gymlærer og innimellom for en slakter. Han konkurrerte en tid som amatør, men en skade tvang ham til å legge opp. Resultatet ble at han slet med depresjoner og at han ble alkoholiker.

- Vi fikk også mye kritikk, men Peter hadde en hel nasjon i mot seg. Han måtte lide for det han hadde gjort helt på egenhånd, har John Carlos uttalt.

Normans eneste utvei var å fordømme Smith og Carlos' markering, men det nektet han å gjøre.

HYLLEST: Dette monumentet er blitt reist i San Jose, California, som en hyllest til Smith og Carlos' markering. Foto: AP / NTB Scanpix
HYLLEST: Dette monumentet er blitt reist i San Jose, California, som en hyllest til Smith og Carlos' markering. Foto: AP / NTB Scanpix Vis mer

En fordømmelse ville ført til at han kunne fått en jobb i den australske OL-komiteen og at han kunne blitt en del av organisasjonen som skulle arrangere OL i Sydney i 2000, men ettersom han nektet å fordømme markeringen ble han ikke engang invitert til mesterskapet.

Bar kista I oktober 2006 døde Norman 64 år gammel etter et hjerteinfarkt. I begravelsen bar Tommie Smith og John Carlos kista hans.

- Peter var en soldat som kjempet på egenhånd. Han valgte bevisst å ofre seg selv i menneskerettighetenes navn. Det er ingen i Australia som mer enn ham fortjener at landet hyller, anerkjenner og setter pris på ham, har Carlos sagt seinere.

- Han måtte betale for valget sitt. Det var ikke bare en markering for å hjelpe oss, men det var noe han kjempet for selv. Han var en hvit mann, en hvit australier sammen med to fargede menn, som kjempet for samme sak, har Smith sagt.

Unnskyldte I 2012, 44 år etter markeringen i Mexico og seks år etter Normans bortgang, valgte det australske parlamentet å si unnskyld.

Parlamentet skrev i en uttalelse at det «anerkjenner Peter Normans modige handling ved å stille på pallen med et «Olympic Project for Human Rights»-emblem».

«Beklager overfor Peter Norman at Australia gjorde en feil ved å ikke sende ham til OL i München i 1972, til tross for at han kvalifiserte seg flere ganger - og i etterkant anerkjenner (parlamentet) den viktige rollen han spilte i kampen for antirasisme», sto det i uttalelsen.

BAR KISTA: Tommie Smith (t.v.) og John Carlos bar kista til Norman da australieren ble gravlagt i hjemlandet i 2006. Foto: AP /  NTB Scanpix
BAR KISTA: Tommie Smith (t.v.) og John Carlos bar kista til Norman da australieren ble gravlagt i hjemlandet i 2006. Foto: AP / NTB Scanpix Vis mer