Politisk markering OL

Bildet Norge ikke vil se

Hadde toppsjefene i IOC og Norges Idrettsforbund fått det som de ville, hadde du sluppet å se slike markeringer mot rasisme i OL. Heldigvis er noen klokere.

I PROTEST OG TAKKNEMMELIGHET: Noah Lyles kneler etter bronsemedaljen på 200 meter i protest mot rasisme. Det er slike markeringer IOC og Norge har vært imot. Det er et stygt svik av norsk idrett. Foto: Petr David Josek / AP / NTB
I PROTEST OG TAKKNEMMELIGHET: Noah Lyles kneler etter bronsemedaljen på 200 meter i protest mot rasisme. Det er slike markeringer IOC og Norge har vært imot. Det er et stygt svik av norsk idrett. Foto: Petr David Josek / AP / NTB Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

NOAH LYLES gikk ned på kne etter bronsemedaljen med 19,74 på 200 meter i går. Han vant ikke det OL-gullet som kapasiteten kanskje skulle tilsi, men holdt uansett fast på meningen med det å kombinere toppidrett og et brennende sosialt engasjement:

- Jeg føler at hvis du er stille, så hjelper du ingen. Du kan liksom aldri få gjort nok, sa han forleden på NBC Sports, og fortsatte:

- Det er den verste følelsen uansett hvor mye du står på. Du ser ingen endring, og det spiser deg opp.

Bare 24 år gammel får Noah nok av muligheter framover. Også på friidrettsbanen, der han i går ikke klarte å holde følge med kanadieren Andre de Grasse (19,62) og landsmannen Kevin Bednarek (19,68). Tross alt er det to år siden Lyles satte sin pers på 19,50, og han har ellers aldri vært under dagens vinnertid.

Slik er det grunn til å være takknemmelig også for bronsen, og enda en sjanse til å bruke idretten til det han synes er det viktigste.

LENGE før OL var Noah Lyles frontfiguren i amerikansk olympisk idrett for dette opprøret mot den omstridte paragraf 50 i IOC-charteret som fortsatt stopper markeringer mot rasisme fra seierspallen. Han har vært tydelig i støtten til Black Lives Matter, gått i demonstrasjoner, publisert rap-låta «A Black Life» og brukt statusen sin på sosiale medier til å forklare hvilken kamp dette er.

Akkurat som i sin åpenhet om bruken av antidepressiver, har Noah vært helt tydelig på den felles utfordringen til for mange svarte i USA:

- Vi dør fortsatt i gatene, sa han før 100-meteren i det amerikanske OL-uttaket, og løftet en arm med svart hanske i protest:

- Det at nyhetene har sluttet å fortelle om det eller at det pågår en olympiade, betyr ikke at dette ikke skjer. Jeg er svart.

Det er derfor han i flere stevner har konkurrert med en fingerløs svart hanske for å minne om seierspallen under Mexico-OL 1968, pionerene Tommie Smith og John Carlos og den kampen mot rasisme som trenger støtte over hele verden:

- Som en utøver er det vrient å vise kjærlighet til landet ditt, men også å si at det er nødvendig med endringer. Dette er min måte å si at landet er flott, men at det kan bli bedre, sto det nylig på Noah Lyles' Instagram-konto.

DET var denne aktivismen som fikk den amerikanske OL-komiteen (USOPC) til å bytte side. Siden i vinter står enhver amerikansk utøver fri til å markere sosialpolitiske budskap både i OL og Paralympics.

Flere sentrale internasjonale idrettsledere, med friidrettssjefen Sebastian Coe, fulgte etter. Til slutt ble presset så stort mot IOC at forbudet mot kneling rundt konkurransene ble fjernet rett før OL. Det var derfor sleggekasteren Gwen Berry markerte sin mening med knyttet neve i været under sleggekonkurransen.

Fortsatt er det forbudt med markeringer under seremoniene eller på seierspallen. Da den amerikanske kulestøteren Raven Saunders brøt dette forbudet etter bronsemedaljen i OL, fikk hun støtte av sine egne ledere:

- Raven Saunders' fredsomme markering til støtte for rasemessig og sosial rettferdighet i forbindelse med seremonien, var respektfull mot konkurrentene og brøt ikke våre regler, understreket den amerikanske OL-komiteen.

Denne offisielle amerikanske holdningen har gjort at IOC nøler med å straffe henne. I går ble saken utsatt igjen - angivelig fordi Saunders mistet moren sin rett etter OL-konkurransen.

I verste fall kommer IOC tilbake med en dom.

Og de gjør det utrolig nok på grunnlag av regler som norsk idrett ikke vil forandre. Også i denne saken har de norsk idrettslederne bundet seg tett til IOC.

GJENNOM hele disse lekene har utøvere på ulike vis markert sin motstand mot rasisme, men våre idrettsledere kneler for tida bare for de olympiske sjefene. Det er den flaue sannheten om Norges forhold til menneskerettighetene i Tokyo-OL.

Mer enn klokt er, tviholder vi på et kunstig skille mellom olympisk idrett og det å stå opp for de grunnleggende rettighetene til hvert enkelt menneske å få markere meningen sin.

Dette skjer midt mens autoritære regimer verden over misbruker toppidretten til å fremme sitt undertrykkende styresett og sin mangel på humane verdier - altså en utvikling stikk i strid med det den norske idrettsbevegelsen tradisjonelt har stått for.

Da er det uforståelig at toppledelsen i Norges idrettsforbund har ført vår egen idrett inn på feil side i denne verdikampen.

DEN endringen har skjedd uten noen bred åpen debatt. Norsk idrett dilter bare med IOC og vår egen utøverkomité i spørsmålet om å forby sosialpolitiske markeringer i og rundt konkurransene i Tokyo. Det sære forbudet mot å knele i solidaritet i kampen mot rasisme, ble aldri diskutert som en viktig verdisak.

Den store kampen for norske toppledere på idrettstinget i vår var i stedet å få fjernet forbudet mot høydehus. Verdens mest velstående idrettsnasjon måtte fortest mulig skaffe seg det de kalte «rettferdige konkurransebetingelser».

Da fikk resten av rettferdigheten vente.

Norsk idrett var opptatt av seg og sitt.

DET var vi fortsatt midt under disse lekene. Da gjaldt det å ikke snakke høyt om at Norges første fenomenale gullvinner Kristian Blummenfelt i triatlon dessverre også konkurrerer for et privatlag tilhørende et arabisk regime med et elendig rykte for brudd på menneskerettighetene:

- I Kristians tilfelle er dette en avtale som ikke gjelder hans tilknytning til landslaget eller til Norges Triatlonforbund, svarte idrettspresident Berit Kjøll til Dagbladet da Blummenfelts dobbeltrolle ble kritisert.

Men så enkelt kan ikke norsk idrett gjøre det for seg selv. De som representerer Norge, må idretten vår rent sportslig stå inne for. Når Bahrains regime bruker vår stjerne til «sportsvasking», er skillet mellom idrett og politikk også vasket ut. Det å konkurrere for arabiske undertrykkere angår selve idretten.

samme vis er det å knele mot rasisme egentlig bare å ta vare på idrettens verdier. Det at hver eneste utøver i utgangspunktet er like mye verdt. At alle har samme plass i leken uansett nasjonalitet, farge, tro, seksuell legning eller kultur.

Sånn sett burde IOC-president Thomas Bach vært førstemann til å knele, og fått med seg hele det IOC-styret han ellers har full kontroll over i alle andre saker. Det hadde vært et eksempel til etterfølgelse for eventuelt enda flere norske idrettslederne med ambisjoner om en olympisk sjefskarriere.

Men foreløpig står våre idrettssjefer stivt på feil side i verdikampen.

FOTNOTE: Det er all grunn til å gratulere Eivind Henriksen med et sensasjonelt OL-sølv i slegge. Dette er en rørende historie om tålmodig satsing i en øvelse som historisk har vært ødelagt av doping.

Eivind har tatt den lange veien. Jeg har selv stått på sidelinja på en sliten, støvete grusbane på Lambertseter i Oslo og sett han sette en av sine norske rekorder med bare den nærmeste heiagjengen rundt seg. Ikke så mye glamour der.

Så endelig har han fått en uttelling han knapt hadde drømt om. Dette er rent resultatmessig tilsynelatende ingen unik prestasjon. Eivind er fortsatt mange meter unna verdensrekorden. Men jeg tror ikke så veldig mange flere ved hjelp av egen kraft, egentlig har prestert bedre fra sleggeburet.

Hele 367 ganger er det blitt kastet lengre enn Eivind sølvkast i siste omgang på 81,58. Verdensrekorden er russisk og 35 år gammel. Ti av de ti beste kastene i slegge ble prestert på 1980-tallet. Det beste kastet fra en av dagens utøvere, er nummer 44 på lista.

Men nå er det litt bedre tider for ærlige utøvere som Eivind Henriksen uansett hvilket land de kommer fra. Det gjør dette til enda en merkedag i norsk friidretts historie. Med en mer effektiv internasjonal kontroll går det an å hevde seg selv i de øvelsene som har vært mest doputsatt.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer