Bingo på alle baner

Flaks på Ullevaal og kaos på Åråsen.

ULLEVAAL (Dagbladet): Det ble bingo på rød 6 (John Arne Riise) mot Uruguay. Underveis hadde også rød 9 (Tarik Elyounoussi) gått inn, men hvordan resten av de røde tallene skal gi Norge noe glede i VM-kvaliken, gjenstår å se.

Den gode, gamle bingoen er ingen folkesport her hjemme lenger, men vi har i hvert fall fotballag nok til å fylle et eventuelt tomrom.

For det var tilfeldighetenes spill på Ullevaal, og det er fritt fram for hva som helst på Åråsen om LSK-ledelsen likevel gir trener Tom Nordlie sparken.

Og bingo er ikke noe særlig å leve på noen av stedene.

ÅGE HAREIDES landslagskarriere fortsetter i hvert fall. Det skulle bare mangle. Selvsagt fikk han det svaret fra spillergruppa som måtte komme; det fantes ingen spiller som sluntret unna denne gangen.

Problemet for landslaget er bare at dette ikke har vært problemet.

Joda; det har vært treninger der det er blitt mer knising enn alvor blant spillerne, men du skal slite med å påvise de avgjørende kampene under Åge Hareide der de ulike oppsetningene hans sølte vekk poeng på grunn av tøys.

ET PAR ANDRE avgjørende svakheter med laget har det imidlertid vært mulig å finne, og ikke så veldig overraskende:

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bingo på alle baner

** Svakhetene er der fortsatt.

Landslaget kom ikke med noe nytt på Ullevaal og alt det gamle var godt synlig. For eksempel de individuelle forsvarsfeilene som skjøv oss ut av siste EM-kvalik.

Denne gangene hopet de seg opp rundt Stabæks formsterke Jon Inge Høiland som hadde sin egen versjon av alle gode ting er tre da han avsluttet førsteomgangen med å bomme på ballen, for så å ski rett foran eget mål og til slutt misse den avgjørende taklingen. Det fjerde som fulgte med var 0 - 1 og fullt fokus på en tabbe i stedet for viktigere utfordringer.

HAREIDE SLITER nok med å finne en defensiv trygg høyreback, men adskillig mer med å gi John Carew riktig hjelp i det offensive spillet. Rent forsvarsmessig var førsteomgangen bra; uheldige Høiland inkludert.

Laget startet med et effektivt, aggressivt press og klarte å holde mange nok spillere rundt gjestenes ballfører.

Men Norge mestret ikke overgangen fra forsvarsjobbing til effektivt angrep. Framspillene kom ofte rett fram på John Carews førstebevegelser og alternativene rundt den store spissen var få.

DET VAR grunnen til at landslagsledelsen før andre omgang la om fra 4:5:1 til 4:4:1:1. Da Tarik Elyounoussi presset seg inn i feltet og beinet inn 1 - 1, så det ut som et genialt trekk. Men det viste seg fort at det altså bare var bingo.

For med kun fire spillere på den norske midtbanen kom alle de gamle defensive problemene tilbake. På dette nivået sliter Martin Andresen med løpsstyrken, og han trenger tilsynelatende den ekstra spilleren for å holde midtbaneleddet sitt samlet.

Redusert til fire midtbanespillere mistet Norge grepet på kampen.

Uruguay eide etter hvert andreomgangen; det ble stadig mer synlig at de hadde større individuelle ferdigheter og strengt tatt burde vi tapt. Frisparket fra John Arne Riise som traff et gjestende bein til 2 - 2, var virkelig en gavepakke.

DE KOMMER nok igjen i VM-kvaliken til høsten, men ikke så hyppig at det er noe å leve videre på. Det vet Åge Hareide utmerket selv, og derfor tar han neppe med seg mer fra denne kampen enn den lille tilfredsheten over at det er han som fortsatt regulerer spenningsnivået i spillergruppa.

Det er egentlig lite utbytte av en verdifull hjemmekamp med tilnærmet fullt mannskap.

MEN DET ER i hvert fall ikke fullt kaos som LSK-miljøet kan lage for seg selv om det fullfører det gryende spilleropprøret mot Tom Nordlie.

LSK er blitt en storhet i norsk fotball fordi klubben hele tida har vært strengt lederstyrt. Det er en historie å lære av før ledelsen blir med på sportens aller mest primitive løsning ved å sparke treneren.

TOM NORDLIE I FRI, daglig utfoldelse er ingen typisk lettstelt gutt, men han har mer enn de fleste å fare med i selve fotballfaget. Det er nettopp dette faglige som skiller sporten fra å bli en eneste bingohall med ett steg hit og ett steg dit.

Norsk fotball slenger av sted på for mange baner for tida. Det er tross alt ikke hver kveld dette spillet får en heldig avslutning med bingo på rød nummer 9.