SJANSELØSE: De nye norske friidrettsidolene som Amalie Iuel er sjanseløse mot gamle dopresultater. Derfor bør Bislett være den første kjente friidrettsarenaen som nuller ut alle svindlernes resultater. FOTO: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
SJANSELØSE: De nye norske friidrettsidolene som Amalie Iuel er sjanseløse mot gamle dopresultater. Derfor bør Bislett være den første kjente friidrettsarenaen som nuller ut alle svindlernes resultater. FOTO: Jon Olav Nesvold / NTB scanpixVis mer

Dopingrekorder i friidrett

Bislett: Nå forlanger de at hun løper mot rekordene til kjemiske forgjengere

Det å beholde dopresultatene på Bislett stadion er forakt mot alt denne banen står for i norsk idrett.

VI vet ikke helt hva navnet «Bislett» betyr. I den fine boka «Verdensrekordbanen Bislett» som kom ut for noen tiår siden, er hovedteorien at navnet har hengt ved etter vertshuset «Bisalitt» som lå på samme sted langs veien mellom Gamle Aker kirke og Frogner i Oslo. Vertshuset fristet med muligheten til å «bie seg litt»; altså ta en kort pause. Seinere kom det et teglverk på tomta, før kommunen kjøpte hele området i 1896 for å bygge idrettsplass i det som dengang var et stort grønt friområde rundt verket.

Det vi derimot vet, er at Bislett etter stadion-åpningen i 1922 er blitt selve tempelet for det vi selv liker å tro er gode norske idrettsverdier. Det var her de aller seigeste nasjonale sportsheltene ble hyllet både sommer og vinter, og det var her publikum løftet fram enhver som gjorde sitt beste.

Nasjonalitet, hudfarge eller stil betydde ingen ting. Bare at du gjorde en ærlig innsats der ute på banen. Over tid skapte det et spesielt internasjonalt omdømme. I friidretts og skøyte-miljøet verden over, var publikummet her lenge kjent for sin rettferdighetssans.

Nå øker den norske friidrettsboomen så raskt at morgendagens Diamond League-stevne blir utsolgt. For oss er sporten morsommere enn på mange, mange år. Så hvorfor holder Bislett seg fortsatt med banerekorder i friidrett som er bygget på svindel?

I BESTE FALL skyldes det bare gammel vane. Alt for mye av den resultatmessig sterkeste friidretten har vært juks. Etter hvert utover 1970 -og 80-tallet ble dette en slags trist hverdagsrutine for de som drev med det; nærmest en forsikring om at de hadde gjort de samme knepene som konkurrentene.

Det de fleste av datidas stjerner, trenere og ledere ikke helt skjønte, var systematikken i denne svindelen. At DDR, Sovjet og enkelte andre Østblokk-land i realiteten masseproduserte kjemiske monstre som de amerikanske universitetsmiljøene etter hvert prøvde å svare på med sitt mer privatorganiserte juks.

Resultatet ble uansett monsterrekorder som det knapt er mulig å slå for en ærlig utøver. Derfor er store deler av friidrettsstatistikken en serie fabelaktige resultater du helst ikke skal gjenta.

DETTE gjelder for eksempel verdensrekorder som den til den livstidsutestengte amerikaneren Randy Barnes 23.12 i kule fra 1990, 74.08 i diskos satt av østtyske Jürgen Schult i 1986, 86.74 i slegge av russiske Yuriy Syedikh fra samme år og Marita Koch sin 400 meter på 47.60 fra 1985.

Sistnevnte var DDRs frontfigur i regimets siste år. Etter den tyske gjenforeningen i 1990 dro det ut før en samlet nasjon tok et rettslig oppgjør med det gamle kommunistregimets misbruk av unge idrettsutøvere. Seinest denne sommeren kjører det anerkjente tyske magasinet Die Zeit en store artikkelserie om talenter som knapt visste hvilke kjemiske eksperimenter de hadde blitt utsatt for.

DET sportslige produktet ble uansett rekorder som Marita Koch sin på 400 meter. På rekordlistene til Bislett har denne tida et avtrykk i tsjekkiske Tatjana Kocembova som satt sin banerekord på 49.23 tilbake i 1983.

400 meter er ikke på Diamond League-programmet torsdag; bare som nasjonal øvelse. Derfor får du ikke se de beste norske 400 meter-jentene som Line Kloster og Amalie Iuel på distansen. De konsentrerer seg om spesialøvelsen 400 meter hekk. Men sist VM brukte for eksempel Amalie 400 meter flatt til oppkjøring på samme vis som treningskameraten Karsten Warholm gjerne gjør.

Og hvilken sjanse gir da stevnearrangører som Bislett-Alliansen de unge hjemlige stjernene som nå fronter den norske friidretts-boomen? Nær sagt null. Kjemieformlene fra 80-tallet er ikke til å slå uten å bruke ny kjemi. For de ærlige norske jentene er slike banerekorder rått parti.

DET er derfor norsk friidrett må stryke alle Bislett-rekordene satt av utøvere som er dømt for bevisst doping eller som kommer fra kjente dopopplegg.

Tilfeldigheter gjør at det ikke er så mange. I hvert fall ikke før blodprøvene fra de siste ti års Bislett-stevner eventuelt er retestet. Etter at Merlene Ottey på forunderlig vis i 1999 kom seg unna en positiv prøve, begrenser de eldre dopnavnene seg til kulerekorden til sveitsiske Werner Günthör, lengderekorden til DDR-legenden Heike Drechler og det 38 år gamle diskoskastet til russiske Galina Savinkova.

Men mest av alt gjelder det å gjenreise Bislett som en arena for den ærligste idretten.

AKKURAT det sitter visst langt inne. Endringen i dopingkampen har kommet fort i denne sporten. Det er tross alt ikke mer enn noen år siden sentralt ansatte i det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) inviterte svindlerne til å sende penger for å få dekket over jukset, og ledelsen i Norges Friidrettsforbund har ennå ikke reagert på kravet om at vi må fjerne norgesrekordene som bygger på juks.

Flere generasjoner utøvere, trenere og ledere har vært vant til jukset. Flertallet har sannsynligvis ikke vært med selv, men de har visst mye om det som foregikk. På den måten er det mange linjer bakover i tid som fører rett inn i grumset.

Svein-Arne Hansen; den norske presidenten for det europeiske friidrettsforbundet (EAA) fikk merke nettopp det da han i fjor begeistret lanserte forslaget om å stryke absolutt alle rekorder satt tidligere enn 2005. Dette var året da blodprøvene kom, og gjorde det mulig å reteste gammelt juks med nye avslørende metoder.

Men fortsatt setter friidretten selv grenser for hva som bør bli avslørt. En kort stund ble Hansens forslag høflig klappet fram, så begynte de som regnet seg som ærlige blant rekordholderne å protestere, og så kom nordmannens fortid som Bislett-arrangør i retur.

For hadde det ikke skjedd mye juks også der?

RYDDEBEHOV: Hva med en rensing av tempelet for det beste av norsk idrett? På tide å strykke de Bislett-rekordene som er basert på dop. FOTO: Audun Braastad / NTB scanpix
RYDDEBEHOV: Hva med en rensing av tempelet for det beste av norsk idrett? På tide å strykke de Bislett-rekordene som er basert på dop. FOTO: Audun Braastad / NTB scanpix Vis mer

Det har det utvilsomt, men det er en dårlig grunn for å fortsette på samme vis. På et stadion som er så nært knyttet til Grete Waitz og de andre rene norske friidrettsstjernene, er det røft å stryke banerekorder fra et tenkt år null. Likevel er det fullt mulig å begynne en egen opprydning i påvente av at friidrettsmiljøet internasjonalt innser at sporten må rydde opp.

Kanskje er dagens sjefer så klistret til ukulturen at de ikke ser urettferdigheten; det at det er hinsides enhver etisk norm å kreve at Amalie Iuel og alle andre normalt ærlige fortsatt skal få prestasjonene sine målt opp mot noen kjemiske forgjengere. I så fall er det bare å vente på en klokere generasjon der typer som nettopp Amalie setter standarden. Bare såvidt igang med karrieren regnes hun allerede som et lederemne som norsk friidrett kan få glede av i årtier framover.

Likevel er det ingen å vente på når det gjelder den åpenbare plikten til å rydde opp i rekordlistene.

For nå haster det med å gi nye norske friidrettshåp en reell sjanse til å vise hvor gode de egentlig er.