Blandevann og raketter og sånt

Ikke like lett å snakke om etikk i toppidretten i dag.

NY STILIdrettslederne snakker helst ikke om Petter Northug og Red Bull etter at den østerrikske energidrikkgiganten også vil finansiere alpinlandslaget. FOTO: Red Bull.
NY STILIdrettslederne snakker helst ikke om Petter Northug og Red Bull etter at den østerrikske energidrikkgiganten også vil finansiere alpinlandslaget. FOTO: Red Bull.Vis mer

|||DA idrettspresident Tove Paule sist vinter skulle forklare hvorfor Petter Northug ikke måtte få sponsorpenger av Red Bull på samme vis som Aksel Lund Svindal, havnet hun i en vrien sammenligning:

_Aksel er noe eldre og ikke så profilert blant ungdomsgenerasjonen som det Petter Northug er, sa Paule som forklaring på forskjellen.

Nå som den nye personlige Lund Svindal-avtalen med denne østerrikske energidrikken er i ferd med å finansiere hele alpinlandslaget og populære Petter har fått fire nye sponsorår med det samme gigantselskapet, sier idrettslederne foreløpig ingen ting om hvorfor Red Bull likevel er til å svelge.

Det er taktisk litt for smart i en sponsortid der rakettene til hoppjentene glir uanstrengt ned med blandevannet fra Østerrike.

DESSUTEN er det dårlig hoderegning. Alpinstjernen Aksel Lund Svindal (født desember 1982) er såvidt tre år eldre enn Petter Northug (født januar 1986). Det er ikke mye plass til nyanser i den aldersforskjellen, men så er det da heller ikke 24-års grense for Red Bull eller redselen for dårlige drikkevaner denne debatten dreier seg om.

Bare om sponsormakt.

Sånn er det ikke tilfeldig at den samme ledelsen som brukte mye krefter på å advare mot den østerrikske energidrikken Red Bull, bare noen måneder seinere like ivrig forklarer hvor bra det er for hoppjentene å få en våpenprodusent som hovedsponsor fordi begge parter streber etter å forbedre svevkurven.

SELVE nedslaget var det i anstendighetens navn mindre snakk da avtalen ble offentliggjort for en tid siden. Det er kanskje ikke alt idretten vil lære av sin nye partner likevel, eller muligens speiler bare denne forglemmelsen det faktum at nedslaget betyr stadig mindre i vår gamle nasjonalidrett skihopping.

Sponsorenes historiefortelling derimot blir viktigere i all reklame. Eller som det het med den faglige troverdigheten til trener Mika Kojonkoski i pressemeldingen fra Skiforbundet da Raufoss-bedriften Nammo med sine raketter kom inn som hoppjentenes beste venn: 

_Det er stort for oss å få en partner som kjenner aerodynamikken på et så detaljert nivå.

SÅNN var det ingen som snakket om energikunnskapen til de østerrikske fabrikantene bak Red Bull-drikken da Petter Northug ble kritisert for sponsoravtalen sin sist vinter. Dette selv om Red Bull, som en av det globale drikkemarkedets største suksesshistorier de siste årene, sannsynligvis kan det meste om lovlig energitilførsel for slitne idrettskropper også i timene før nachtspielet.

I idrettsledernes språkbruk dengang var betegnelsen heller "blandevann", som en understreking av hva denne saken visstnok gjaldt; altså å beskytte idretten mot vill festing og fyll og sånt. Det er i utgangspunktet en velment tanke, selv om de fleste som følger med både på utviklingen av det norske drikkemønsteret og seiersfestene landet rundt, vet at idrettsaktivitet ikke skiller noe særlig på drikkevanene.

I DET HELE TATT er det få særmerker ved de som driver organisert idrett. Med over 2 millioner medlemskap er antallet rett og slett blitt for stort til at denne gruppen skiller seg ut på andre parametere enn at de holder seg litt friskere fordi jevn daglig trening positivt påvirker både fysisk og psykisk helse.

Dermed er det selve helsearbeidet i bredest mulig forstand som idrettslederne bør konsentrere seg om. Hvis det ideelle formålet altså er å beskytte selve bevegelsen.

Men så enkelt er det ikke. Diskusjonen om Red Bulls betalte grep om selveste Petter Northug, var først og fremst en intern sponsorstrid der de som satt med dyre rettigheter forlangte øyeblikkelig aksjon mot fremmed inntrengere.

MAN kan mene ganske forskjellig om behovet for norsk forsvarsindustri og hvorvidt vår ammunisjon skal brukes i Natos kriger eller i FN-godkjente internasjonale aksjoner. For sentrale idrettsledere er det uansett vanskelig å bestride at nettopp hoppsport for kvinner for tida er en utsatt idrett. Dermed gjelder det å unngå alt som slører fokus på hvordan sikre framtida til denne ferske idretten. I så måte er bare det å baste hoppjentene til nærmeste lokale rakett for de neste tre årene, en PR-messig risikosport.

Som pionerer for en nødvendig kvinnekamp i internasjonal idrett fortjener hoppjentene bedre støtte både fra skilederne og Norges Idrettsforbund. Et par uker etter at den østerrikske bestejenta Daniele Irascho med 106,5 meter blåste vekk den gamle rekorden til Espen Bredesen i den lille OL-bakken på Lillehammer, skal det mer til enn blandevann og svevebaner for å holde følge med konkurrentene  i jentehopping.

For eksempel litt ærlighet rundt sponsoravtalene.