Kneling i OL

Ble sviktet av Norge

Flott utspill av Erling Braut Haaland. Men det er slett ikke Norges fortjeneste at det likevel blir lov å vise avsky mot rasisme på OL-arenaene.

FIKK IKKE STØTTE FRA NORGE: USAs toppsprinter Noah Lyles på kne etter seieren på 200 meter i den amerikanske OL-uttakningen. Press fra Lyles og andre amerikanske utøvere har fått politiske markeringer inn på OL-arenaene i Tokyo. Norge var i praksis imot. FOTO: AP /Charlie Riedel
FIKK IKKE STØTTE FRA NORGE: USAs toppsprinter Noah Lyles på kne etter seieren på 200 meter i den amerikanske OL-uttakningen. Press fra Lyles og andre amerikanske utøvere har fått politiske markeringer inn på OL-arenaene i Tokyo. Norge var i praksis imot. FOTO: AP /Charlie Riedel Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

DEN unge globale fotballhelten Erling Braut Haaland var tidlig ute med å ta et hardt oppgjør med rasismen etter finalen i EM:

- Jeg forstår ikke hvorfor det fremdeles er rom for rasisme og diskriminering. Vi kommer aldri til å slutte å kjempe mot alle former for diskriminering, skrev Haaland på twitter.

Det er våkent og riktig av 20-åringen, men ikke helt presist. For hvem er «vi som aldri slutter å kjempe»?

Haaland er på et par eventyrår først og fremst blitt et internasjonalt fenomen i sporten sin. Hans unike trøkk og ustoppelige hunger etter stadig flere mål, vekker oppsikt over alt der fotballen er viktig for folk.

Men Erling Braut Haaland er også fra Norge.

Og nå er det dessverre ikke norsk idrett som fronter kampen mot rasisme internasjonalt.

FORLEDEN ble ledelsen i den internasjonale olympiske komite (IOC) presset til å gi opp sin stokk konservative posisjon når det gjaldt markering av sosiale og politiske spørsmål under OL:

  • Nå blir det likevel lov å knele på de olympiske arenaene som avsky mot rasisme.

Altså akkurat som det engelske og italienske landslaget samlet i sekundene før avspark på Wembley sist søndag markerte et politisk standpunkt; uten at den symbolikken et par timer seinere var nok til å stoppe den avsindige sammenblandingen mellom hudfarge og flaks i straffespark.

RASISME er et historisk og eksisterende strukturelt onde i de fleste samfunn verden rundt. Derfor har dette vært en lang debatt i olympisk idrett. For mange er den knyttet til de to svarte hanskene på seierspallen under Mexico-OL i 1968. Det motet fikk stygge personlige konsekvenser for de tre som våget.

Dette spørsmålet fikk ny bred aktualitet i forbindelse med politidrapet på George Floyd tidlig i fjor sommer. Da feide det en protestbølge over USA og hele den vestlige sportsverdenen som selv ikke IOC kunne hoppe unna.

Selv om de olympiske sjefene prøvde å hoppe akkurat så høyt at de unngikk å bli våte på tærne.

FOR en kløktig IOC-ledelse gjelder det jo hele tida å balansere slike krav med hensynet til en mest mulig samlet olympisk bevegelse. Det var derfor de kjapt fant en redningsbøye for å holde seg flytende til oppmerksomheten rundt det med rasisme og Black Lives Matter kanskje ble mindre.

Forbudet mot politiske og sosiale markeringer under OL er regulert i paragraf 50 i det olympiske charteret. Spørsmålet om en revisjon av denne paragrafen sendte IOC-lederne beleilig videre til de nasjonale utøverkomiteene. Dette er oppnevnte grupper som de olympiske sjefene stort sett har god direkte eller indirekte kontroll over.

Også for de unge utøverne er det jo stas å avansere i det olympiske systemet.....

DERFOR fikk IOC svar som forventet. Noen kosmetiske forandringer; javel, men ikke gjennomslag for hovedkravet om å få markere på arena eller på seierspall. Dessuten truet Kirsty Coventry; lederen for IOCs utøverkomite, med straff hvis noen av OL-deltakerne likevel knelte eller løftet en svart hanske i protest mot rasisme under Tokyo-lekene.

Da telegrambyrået Reuters spurte om det med straff virkelig var sant, svarte Coventry:

- Ja, det er korrekt. Det er på grunn av meningen til de fleste av utøverne vi har snakket med. Det er det de ber om.

DE norske utøverne har meg bekjent aldri bedt om straff. Men svaret fra den norske utøverkomiteen viste klart hva våre egne har stått for i denne debatten:

- Utøverkomiteen i Norges idrettsforbund sier det er uønskelig å åpne for politiske markeringer på seierspallen eller under seremoniene i OL, opplyste NTB allerede i oktober i fjor, og fortalte at «utøverkomiteen har konkludert med at den ønsker å holde seierspallen samt åpnings- og avslutningsseremonien i sommer- og vinter-OL fri for politiske markeringer».

Vi er opptatt av at olympiske utøvere fortsatt skal ha full ytringsfrihet, også under OL. Samtidig er det viktig å være klar over at dersom det åpnes for å markere politiske standpunkter, må vi også godta at det markeres standpunker som ikke alle utøvere er enige i. Utøvere kan komme under press fra ulike grupper eller myndigheter om å markere spesielle politiske saker, forklarte Astrid Uhrenholdt Jacobsen.

Den tidligere skistjernen er leder av komiteen og på vei oppover i IOC-systemet. For et par uker siden ble hun valgt inn i IOCs utøverkomite, og møter nå i IOC-styret.

DET kan være bra at nordmenn får være med i styringen av internasjonal idrett, men det avhenger helt av hvordan denne nye norske makten blir brukt:

  • I dette spørsmålet har Norge vært på feil side.

Så seint som i april vedtok altså IOC en frisert regel 50 som fortsatt stoppet markeringer både på seierspall og på arenaer. Begrunnelsen fant man nettopp i de bestilte uttalelsene fra de ulike nasjonale utøverkomiteene. Der mente flertallet ikke overraskende det samme som styret for de norske sportsheltene.

MÅ ENDRES: - Ingenting har endret seg, sier John Barnes, og mener man må endre strategi for å bli kvitt rasismen i fotball og i samfunnet generelt. Video: Christian Roth Christensen Vis mer

DETTE godtok ikke de amerikanske utøverne. Den mektige amerikanske OL-komiteen besluttet at den ikke ville straffe utøvere som markerte sitt sosialpolitiske standpunkt på seierspallen, og den internasjonale friidrettspresidenten Sebastian Coe støttet aktivistene:

- Hvis en utøver vil knele under en medaljeseremoni, har jeg ingen problemer med det, sa Coe, og understreket at det Tommie Smith, John Carlos og Peter Norman gjorde i Mexico 1969 var helt riktig.

Men det synes fortsatt tilsynelatende ikke de sentrale lederne i norsk idrett.

SAMTIDIG forsterket de største amerikanske profilene kritikken mot IOC inn mot OL-starten:

- Vi dør fortsatt i gatene, sa stjernesprinteren Noah Lyles, og løftet en arm med svart hanske i protest før 100 meteren i det amerikanske OL-uttaket:

- Det at nyhetene har sluttet å fortelle om det eller at det pågår en Olympiade, betyr ikke at dette ikke skjer. Jeg er svart, fortsatte han, og krevde retten til å vise sin avsky mot rasisme hvor han ville også under OL.

ALL denne amerikanske aktivismen med spredning til europeisk fotball, tvang så IOC-ledelsen til å skifte mening i tolvte time. For halvannen uke siden endret IOC på nytt sin akkurat reviderte Paragraf 50.

I Tokyo-OL blir det nå lov for utøverne å vise standpunkt både før start, på arenaene og under presentasjonen av deltakerne. Dessuten kan de ha på en TV-skjorte med et politisk budskap.

Fortsatt er det forbudt å markere noe på seierspallen, men spørsmålet er hva IOC gjør når disse markeringene kommer.

Det å gå imot de nye reglene i amerikansk idrett, er neppe bedriftsøkonomisk klokt av den olympiske bevegelsen. De største TV-pengene kommer fortsatt fra USA.

HVORDAN våre egne idrettsledere har kalkulert under denne internasjonale debatten, er det vrient å vite:

  • De har knapt sagt noe.

Mens idrettens reaksjon mot rasistiske ytringer her hjemme med rette er blitt strammet inn, har idrettslederne latt være å profilere seg i den store pågående saken om kneling.

Idrettspresident Berit Kjøll ble utfordret av VGs reporter på en annen del av Paragraf 50 i den siste pressekonferansen til Norges Idrettsforbund, men henviste til å vi måtte gjøre «det som var naturlig for det enkelte arrangement».

Så minnet hun om at IOC hadde fulgt utøvernes «åpne og ærlige råd», og snakket ikke noe om kneling.

BARE dager seinere ga til slutt IOC etter for presset fra de amerikanske utøverne. Denne oppsiktsvekkende endringen i idrettens globale kamp mot rasisme, er ennå ikke blitt kommentert av Norges Idrettsforbund.

Det er kanskje ikke så rart. Dette har jo ikke vært vår sak.

For dessverre; Erling Braut Haaland:

  • Denne gangen var det ikke vi som kjempet mot alle former for diskriminering.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer