Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

IOC stoppet sommer-OL i Tokyo

Ble tvunget til fornuft

Til slutt brøt idrettspresident Berit Kjøll med IOC rett før Ringenes Herrer stoppet sommer-OL. Et splittet styre i Idrettsforbundet ga henne ikke noe valg.

VIL IKKE SENDE UTØVERE: Idrettspresident Berit Kjøll og kulturminister Abid Raja møtte pressen etter et møte mandag 23. mars. Der kom de med sine anbefalinger når det kommer til sommer-OL i år. Video: NTB Scanpix Vis mer

MENS idrettspresident Berit Kjøll stod sammen med kulturminister Abid Raja i dag og forklarte at hun ville få styret i Norges Idrettsforbund til å si nei til sommer-OL, var saken forlengst avgjort:

  • Kjøll var endelig blitt presset av kloke styremedlemmer til å snu fortest mulig.

Det er knapt til å forstå at det ikke skjedde tidligere. Bare timer før Kjølls pressekonferanse sendte Dagblad-TV direkte fra Akershus universitetssykehus. Der behandler de flest alvorlig syke coronapasienter, og midt i slaget om liv og død på intensivavdelingen står Idrettsforbundets visepresident Vibecke Sørensen.

Lenger unna sommer-OL er det knapt mulig å komme. På TV fortalte hun hvor røft det var å se unge, ellers friske voksne ligge i respirator på avdelingen hennes.

Som overlege i frontlinjen skjønner hun bedre enn noen forskjellen på lek og alvor. Hvor håpløst usolidarisk det er å forberede seg til norske medaljer mens det er kaos rundt oss alle.

VIBECKE SØRENSEN er en av de flotteste nasjonale lederne i norsk idrett. Hun har stått opp for gode samfunnsverdier gang etter gang.

På det siste Idrettstinget ble hun dyttet opp som visepresident for å få noen med tung erfaring inn i idrettsstyret etter at Berit Kjøll sensasjonelt slo ut den erfarne idrettslederen Sven Mollekleiv.

Med den hjelpesløse fomlingen fram til dagens snuoperasjon skjønner de fleste at dette styret hadde trengt enda mer nærhet til kjernen i norsk idrettsbevegelse.

LIKEVEL ble det nok press mot Berit Kjøll til at hun til slutt måtte gi etter. Da OL-saken ble hastebehandlet i Idrettsstyret sist tirsdag uten saksforberedelser, klarte ikke mange nok å se hvor elendig synbolpolitikk det var å dilte etter IOC som om ingen ting hadde skjedd.

Etter medienes kjør de siste dagene, skjønte stadig flere styremedlemmer at Idrettsforbundet var nødt til å snu. Det eneste som betydde noe var å vise samfunnsansvar slik Norges Fotballforbund forbilledlig gjorde ved å understreke at alle baner nå er stengt. Det skjedde altså i dag.

Men det triste forspillet tvinger fram en nødvendig idrettspolitisk diskusjon så snart tida er inne til å tenke på noe annet enn å bekjempe viruset.

FOR denne OL-saken vil lamme idrettspresident Berit Kjøll i lang tid framover. Den pinlige krypingen for IOC øker presset mot norsk idrett til å ta et prinsipielt oppgjør med det som skjedde i hemmelighet i ukene før presidentvalget i fjor vår. Nå kan det oppgjøret bli langt mer personlig.

Akkurat en slik gransking trenger ikke IOC-president Thomas Bach å bekymre seg for. Der det var ydmykende nok å se ham bli presset dag for dag før sommer-OL i Tokyo ble utsatt, er det knapt noe press mot selve posisjonen hans.

Enhver president i den internasjonale olympiske komite (IOC) har hatt forsikring mot sånt, og ingen har betalt mer i forsikringspremie enn nettopp Thomas Bach.

I siste fire-årige regnskapsperiode (2013 - 2016) var den premien på godt over 50 milliarder kroner.

DETTE er overskuddet ved å drifte den olympiske bevegelsen. Summen har garantert økt i de neste fire årene fram mot Tokyo-OL, men nå setter en ventet utsettelse disse milliardene i spill:

  • Makten forblir likevel den samme.

Det skjønner du ved å se alle internasjonale støtteerklæringene som de siste ukene har strømmet mot Thomas Bach. Dess mer han fomler, dess mer klapper tilsynelatende alle nasjonale olympiske forbund, alle internasjonale særforbund og alle de sluggerne som gjerne selv skulle ha sittet i Bach sin posisjon.

De klapper så lenge de kan, mens sykehusene fylles opp rundt dem og dødstallene stiger.

De er jo betalt for det.

HER snakker vi svært sjelden om korrupsjon eller stygg personlig vinning. Det er selve det økonomiske systemet i den globale idretten som sikrer IOC-presidentens posisjon. Han sitter på toppen av pengehaugen, og bestemmer hvordan sedlene sildrer ut over all mulig idrett verden rundt.

Nesten alle IOCs inntekter kommer fra TV-rettigheter (73%) og globale sponsorer (18%). Disse store inntektene baserer seg på ekstreme TV-tall og de olympiske ringenes skyhøye gjenkjennelse. Nær hundre prosent av jordas voksne befolkning vet hva ringene symboliserer.

Det gir Ringenes Herrer en sjelden mulighet til å finansiere den olympiske bevegelsen.

SELV er IOC nøye med å forklare at fordelingen av overskuddet er ganske annerledes. I deres økonomiske oversikter går 10 prosent til løpende utgifter og 90 prosent tilbake til idrett verden over.

Denne framstillingen er nok ikke helt korrekt. Da finansjournalisten Dawid Owen foretok en gjennomgang av IOCs pengebruk for fagnettstedet Inside the Games Biz., viste han at sekkepostene var rause og administrasjonskostnadene noen prosent høyere. Full økonomisk oversikt er forbeholdt den innerste krets. Det interessant ligger likevel i fordelingen av alle milliardene som uansett er igjen til gode formål.

Og da nærmer vi oss raskt IOCs ballegrep på mannlige idrettssjefer verden rundt.

HVOR stor andel disse overføringene utgjør, varierer etter hva de ulike nasjonale olympiske komiteene og idrettene trenger. Dess fattigere land, dess mer kontroll. Dess mindre olympisk idrett, dess bedre grep.

I utgangspunktet er det mange nok fattige land blant de 207 deltakernasjonene i OL og nok av små olympiske idretter til at IOC-president Thomas Bach gjør som han vil.

Det var jo slik han i 2013 kom seg til makten ved hjelp av Foreningen for olympiske komiteer (ANOC) som dengang ble styrt av hans arabiske allierte Sjeik Ahmad Al-Fadah Al-Sabah.

MED Bach trygt i posisjon kom systemet med at mye av IOCs overføringer blir slust gjennom ANOC og så ut til de enkelte nasjonale olympiske komiteer verden over. Der gir et nett av tro tjenere som er mer eller mindre økonomisk avhengig av beslutningene til han som sitter på toppen.

Sjeik Al-Sabah hjalp dessuten til som sjef for det olympiske solidaritetsfondet som også delfinansierer litt av våre svakere idretter. Det ga Bach vennekontroll i hvert fall helt til sjeiken måtte ta en pause fra IOC-vervene fordi sveitsisk politi startet etterforskning om økonomisk kriminalitet.

MEN dette tette nettet som hjelper IOC-presidenten til å holde makt midt i krisetider, forklarer ikke fadesen som har skjedd hos oss. For Norge dreier overføringene seg bare om noen få millioner til Idrettsforbundet sentralt, enkelte stipender fra Solidaritetsfondet til Olympiatoppen og markedsrettighetene til de olympiske ringene.

Norsk idrett er altså slett ikke avhengig av IOCs store pengebinge. Desto rarere er det at ingen i ledelsen reagerte da idrettspresident Berit Kjøll og toppidrettssjef Tore Øvrebø sist uke satt hele idrettens rykte på spill ved å binde seg til masta på Thomas Bach sin IOC-skute.

Den holder seg nok flytende i påvente av bedre tider.

Hos oss er det bare å løpe etter redningsvestene. Slik noen av topplederne i norsk idrett til slutt gjorde i dag.

VIL IKKE SENDE UTØVERE: Idrettspresident Berit Kjøll og kulturminister Abid Raja møtte pressen etter et møte mandag 23. mars. Der kom de med sine anbefalinger når det kommer til sommer-OL i år. Video: NTB Scanpix Vis mer
Hele Norges coronakart