Blendet av Drillos stil

Fotballtrener Bengt Eriksen tar et oppgjør med lands-lagets spillestil. Han mener Nils Johan Semb ikke har vært tøff nok til å løsrive seg fra stilen som ga Norge suksess.

Debatten om landslaget har samme status og ritual som en tradisjonell norsk nyttårsfeiring: Ellers sindige mennesker fyrer av verbale raketter som om dommedag var nær, og alle som én har hodepine dagen derpå. Så skjener landslaget videre som om ingenting har hendt. Når alt er sagt og gjort, så er alt som er gjort sagt. Må det være sånn?

SEMB TVIHOLDER på stilen, med «hjelp» fra våpendrager Drillo. Landslaget skal fortsatt slite ut motstanderen med kraftkrevende fotball, men det eneste laget sliter ut er seg selv. Det må være en lidelse å spille slik, for det er en lidelse å se på.

Semb gjør klokt i å ikke delta i en debatt om seg selv. Likevel går han forgjengeren i næringen når han konfronteres med prestasjonene. Han snakker bare om innholdsmessige nyanser i den stilen Drillo og han har valgt, for den såkalte stilen holdes hellig. Han pøser ut vitenskapslignende nyord som presshøyde, bakrom, luftstyrke, førsteforsvarerjobbing, hårfine marginer og finjusteringer, som om landslaget er en maskin like god til vanns som til lands.

Med det settes sportsjournalister og seriøse synsere ut av spill. Og prøver de å lufte sine inntrykk, så takler Semb. I likhet med Drillo gidder han ikke å forholde seg til synsing og historieløst vås. Igjen: Norge spille slik og kan ikke spille som Frankrike hvis vi skal hevde oss. Kan det tenkes det finnes en mellomting mellom norsk og fransk stil?

NOE HAR GÅTT GALT, for landslagsdoningen henger i løse luften. Blant dette «noe» er en argumentasjon som tilhører avdelingen for retorisk lavmål.

I de blindes rike er som kjent den enøyde konge. Siden kongen tross alt bare har ett øye, har han - enten det nå har vært Drillo eller Semb - tydeligvis ikke funnet annet verktøy enn en hammer. Derfor behandles alle spillerne som om det er spiker. Flo, Solskjær, Iversen, Carew er eksempler, og det er revnende likegyldig om de spiller her eller der bare laget holder stilen. Glemt er det faktum at en del av dem faktisk er skruer og muttere, for Semb har verken tenkt å bruke skrutrekker eller skiftenøkkel for å få landslaget videre!

Jeg stiller meg i køen til synserne nå, og køen er lang, ifølge Semb. Selv bryter han tvert med Eggens råd om å spørre seg frem istedenfor å svare seg bort (jeg refererer nå forfatteren Arnljot Eggen!). Drillo går lenger når debatten drar seg til. Han gir inntrykk av at det er to typer som deltar i landslagsdebatten: De faglig kompetente, som er enige med ham og dermed seriøse, og synserne, som er uenige og altså useriøse. Det hender i fotball at det slynges ut en direkte useriøs kommentar, men det følger ikke av det at alle seriøse faglig kompetente kommer til samme konklusjon om spillestil. Jeg vil i hvert fall ikke omfavne en så absurd slutning.

TEMPERATUREN i debatten springer ut av et samspill mellom inntrykk, følelser og fotballklokskap. Det blir debatt fordi stilen i praksis har råtnet på rot, og ikke fordi det er stor faglig uenighet om innholdet i akkurat den stilen. For stilvalget legger premissene for innholdet. Det er her Rosenborg og landslaget har et grunnleggende forskjellig utgangspunkt: Rosenborg vil angripe, og forsvarer seg når de må. Landslaget vil forsvare seg, og angriper når de må.

Jeg tror det var Dagblad-sportens Morten Pedersen som sa at det skulle bli slutt på at han og andre sportsjournalister skulle være mikrofonstativer for Drillo. Siden har sportsjournalistene gjort lite annet enn å kople flere og større høyttalere til Drillos mikrofon. Likevel greier Drillo å beskylde en samlet sportspresse for å være ute etter Semb. Det er frekt, spesielt når han krever at Lars Bohinen skal navngi de landslagsspillerne som angivelig skal ha murret over stilen. Jeg har ikke hørt han navngi hvilke sportsjournalister han tenker på. (For ordens skyld: Jeg deler delvis Drillos syn på Bohinens utspill.)

DRILLO FIKK EN UNIK medieposisjon med sine enestående gode resultater som landslagssjef. Men også fordi han ikledde fotballen den vitenskapslignende språkdrakten. Så fascinert ble sportsjournalistene av det nye fotballvokabularet at de brukte år på å herme og år på å bli fortrolige med det. Drillo ble konge på haugen. Den herskendes tanker ble de herskende tanker, og er det fortsatt. Det skal mot til å kritisere sin læremester, og sportsjournalistene har ikke utvist slik mot. De har opptrådt mer som fans enn som journalister overfor Drillo. For også i hans tid var landslagsskipet lastet med drepende kjedelig hyenefotball, forutsigbar og feig langt inn i aftenssangen og - etter mitt skjønn - antiutviklende. Først nå kommer kritikken med tyngde. Forskjellen er at resultatene er dårligere og at Semb fortsatt er kronprins. Drillo skal dog ha for at hans valg var renskåret, Sembs ligner en bastard.

JEG HAR TIDLIGERE etterlyst én - og bare én ting - med landslaget, og det er djervhet. Det er ufattelig at konkurransesøkende mennesker - til og med våre beste menn - skal teste sine ferdigheter med evakuering og kontringer som midler. Laget har det samme forholdet til midtstreken som lengdehoppere har til planken. Når det lykkes dem å få tak i ballen, har laget ti spillere med minst 50 meter til motstanderens mål. Og så spilles den til den ensomme ellevtemannen. Da blir det bare trist at våre to seneste landslagssjefer og kaptein Berg (og resten av spillerne?) sutrer over at stilen kritiseres, og beskylder oss synsere for å være faglig inkompetente.

DRILLO HAR GJORT som mange suksesstrenere før ham: han har ikke greid å holde fingrene fra fatet etter endt tjeneste. Med den suksessen han hadde, har hans engasjement og eierforhold til stilen stått i veien for Semb. Jeg tror ikke han har skjønt hvilken virkning hans utspill har hatt på mannen han selv valgte som sin etterfølger.

Semb har hermet mer enn godt er. Han har ikke vært tøff nok til å ta et oppgjør med stilen som brakte landslaget poeng mens motstanderne fortsatt lot seg overraske. Blendet av fortiden plundrer han fortsatt med innholdet.

«FEM OM DAGEN» er sikkert bra, men det er på høy tid Semb serverer spillerne smørbrød når de tross alt gjennomfører med bravur i internasjonal klubbfotball. Det er ikke nok å delje denne stilen hardere i hodet på dem. Det ser alle som vil se.