INGEN SELVFØLGE:  På mindre enn et døgn lærte vi at norsk dominanse i skisporet ikke er noen selvfølge. Hjelper det på gleden over de framgangene langrennsjentene gir oss? FOTO:  EPA/Claudio Onorati.
INGEN SELVFØLGE: På mindre enn et døgn lærte vi at norsk dominanse i skisporet ikke er noen selvfølge. Hjelper det på gleden over de framgangene langrennsjentene gir oss? FOTO: EPA/Claudio Onorati.Vis mer

Borte vekk på under 24 timer

Like greit å være litt ekstra fornøyd de gangene vi vinner i langrenn?

NÅR Norge er radert bort fra medaljepallen på under 24 timer, gir det en bra mulighet til å få perspektiv over alt det fine de norske løperne for tida står for i  langrennssporten.

Dette er ingen miniidrett med brede snarveier til suksess. Den internasjonale eliten er selvsagt sterkt klimamessig begrenset, men fortsatt er det snø og skigåing nok rundt i verden til at den sterke nasjonale sportstradisjonen vår vinter etter vinter blir utfordret.

Det er derfor vi skal juble over de framgangene vi får, og ta nederlagene på en måte som gjør at det blir ok for alle å drive med langrenn på toppnivå.

Altså oppføre oss akkurat som hele den norske langrennstroppen nå gjør i Val di Fiemme.

DET er for eksempel ikke noe likhetstegn mellom skijentenes to første suksessdøgn og en idrett i sportslig krise. Dette er ikke dagen derpå for å snakke om at Marit Bjørgen, Therese Johaug, Heidi Weng, Kristin Størmer Steira pluss resten av det norske jentemiljøet kommer for lett til resultatene. For egentlig er det stikk motsatt:

•• Aldri har det vært gått raskere i internasjonal kvinnelangrenn enn nå.

Og det skjer med godkjent drivstoff etter at sporten har fått ok kontroll over dopingen.

FOR  fortsatt er det ren kunnskap, tradisjon og trening som holder norsk langrenn i tet, og som gjør at et ungt og eller strålende norsk lag greit, tåler et uhell i en sprintstafett .

Vi har andres ord for det. Som Charlotte Kalla for eksempel som sist sommer ble med på de norske sesongforberedelsene en uke for å lære å vinne mer.

Når det gjelder jentene, dreier det seg mest om å trene flere timer med høyere kvalitet:

- Hundre timer mer er nok det som kreves, oppsummerte nylig Kalla til avisa Expressen. Selv har hun ca. 830 treningstimer målt fra mai til nå. Det norske landslaget ligger på 900 til 950:

- Det er ikke bare å sammenligne timer. Det handler om å fylle den tida med riktig trening, understreket Charlotte som umiddelbart hadde tatt tak i den jobben sammen med sin personlige trener Magnus Ingesson.

MEN egentlig var de sjokkert over det norske treningsnivået. Flere sesonger etter Kallas internasjonale gjennombrudd, hadde de norske konkurrentene deres løftet seg enda lenger opp:

— Jag trodde i min enfoldighet at vi holdt tritt, og visste slett ikke at det ble trent så hardt. Og det er ikke akkurat noen gåbingo de norske jentene driver med, sa Ingesson.

I dette mesterskapet er det et passe ironisk uttrykk for hva som skjer lengst framme i kvinnelangrenn.

FOR mens den ekstremt godt forberedte Therese Johaug synes det gikk uvant smått på de første klassiske rundene i går i et sjeldent lureløp mellom de norske jentene, var det tempo nok til å riste av seg alle andre enn Justyna Kowalsczyk.

Til slutt var det 4 mot 1. Rått parti altså; men bare fordi de fire norske jentene gikk penere og mer effektivt på ski enn polakken.

Det er ikke noe dårlig tegn for sporten. I en idrett som alt for lenge hadde jenter som holdt et kunstig nivå i de bratteste partiene, er det igjen de best og riktigst trente som dominerer.

NETTOPP slike åpne,  inkluderende treningsmiljøer løfter nye utøvere. Det er derfor unge Heidi Weng har fått en VM-medalje på rekordtid, og at også herretrener Trond Nystad forleden fortalte at han holdt seg nær til Egil Kristiansen og jentelaget for å lære.

Det har Nystad forøvrig gjort fort. Gårsdagens laginnsats både blant jentene og gutta forteller om en sport i balanse. I dag var de gode tegnene like tydelige i måten måten laget klokt håndterte Pål Goldbergs fysiske smell.

Norsk langrenn herjet de første dagener i Val di Fiemme fordi nasjonalsporten vår er svært sunt driftet, og fikk litt juling på sprintstafettene i dag fordi vi fortsatt har konkurrenter som tar sin del av utviklingen. Som amerikanske Kikkan Randell med tempoet i skøytingen fram til USA sitt første VM-gull i langrenn, og avslutningsfarten til sportens supersprinter Nikita Kriukov.

TIL SAMMEN ble det to sprintstafetter som i beste fall lærer oss å beholde gleden over de framgangene vi jevnlig får i langrenn. Sport blir morsommere sånn, og det er ikke mye mer dette egentlig er snakk om.

Hverken med eller uten norske skiløpere på VM-pallen.