Krangelen mellom Russland og Norge i langrenn

Brå drakk fra russisk dopflaske

En gammel russisk røverhistorie fra sporet er dessverre aktuell også i dag.

BLE LURT: I 1975 fikk en svært tørst Oddvar Brå tak i en russisk drikkeflaske underveis på 5-mila i Murmansk, og drakk grådig. Han ble mer enn pigg. Det var slett ikke meningen. Her er skikongen i tet under NM samme vinter. Brås opplevelse er aktuell også i dagens kniving med russerne i skisporet. FOTO: NTB / SCANPIX
BLE LURT: I 1975 fikk en svært tørst Oddvar Brå tak i en russisk drikkeflaske underveis på 5-mila i Murmansk, og drakk grådig. Han ble mer enn pigg. Det var slett ikke meningen. Her er skikongen i tet under NM samme vinter. Brås opplevelse er aktuell også i dagens kniving med russerne i skisporet. FOTO: NTB / SCANPIXVis mer

DUBROVNIK (Dagbladet): Internasjonalt herrelangrenn er blitt en ren tvekamp mellom Norge og Russland. Samtidig er de russiske jentene i så stor framgang at denne sporten snart bare dreier seg om to supermakter. Da blir spørsmålet om vi egentlig tør å stole på russerne i sporet.

Mistroen er gjensidig. Etter null gull i Seefeld-VM prøvde den mektige russiske skisjefen Jelena Välbe å stoppe den hjemlige kritikken med en syrlig forklaring på det overraskende skjeve styrkeforholdet mellom de to gigantene:

- Vi var beste i klassen for de friske, sa hun til nyhetsbyrået R-sport med klar henvisning til de siste års debatt om norsk astmamedisinering.

At denne medisineringen i mellomtida både er godkjent og applaudert av internasjonal ekspertise, brydde ikke Välbe seg så mye om. Det passet ikke det nasjonale selvbildet om at idrett som så mye annet for russerne, egentlig er en kamp mellom et isolert Russland og resten av verden.

Det er et utgangspunkt som gjør forsoning vanskelig.

Og gjør det mye lettere å jukse videre.

SANNSYNLIGVIS er det eneste vernet for sporten en felles internasjonal kontroll som sikrer de utøverne som skal være med i mesterskapene. Da flyttes ansvaret mer fra de nasjonale skiforbundene yil det internasjonale forbundet (FIS). Altså slik friidretten er i ferd med å gjennomføre for å stoppe sine verste juksemiljøer.

Noe av dette er allerede gjennomført også i langrenn. Erfaringene etter de mislykkede individuelle rettsprosessene mot den russiske statssvindelen i Sotsji-OL, viste at sporten er nødt til å være i forkant. Etterpå blir juks for vanskelig å bevise.

Foran Seefeld-VM var FIS-kontrollen av russiske løpere mer omfattende enn tidligere. Det ga både tydelig slitne løpere og mer forutsigbare resultater. På tross av at dette mesterskapet blir husket for de oppsiktsvekkende videobildene av hvordan langrennsløpere ble tatt på fersken, var selve VM ganske sikkert det reneste mesterskapet på lang tid.

FOR dette jukset har vart så lenge at det etter hvert er blitt anekdotisk. En av de villeste fortellingene handler om Oddvar Brå; en av tidenes største norske langrennsløpere. Den speiler hvorfor den russiske juksekulturen har holdt seg så sterk helt fram til i dag:

- Våren 1974 var vi i Murmansk for å gå 5-mil. Det var Gjermund Eggen, Johs Harviken og meg av landslagsgutta, pluss Unni Fossen og Marit Myrmæl av jentene. Vi skulle møte de beste russerne, forteller Oddvar den de rare episodene som først ble gjengitt i Thor Gotaas sin bok «Femmila».

Når Oddvar gjenforteller episodene til meg i dag, er det langt fra for å angi gamle løpere. Brå har forlengst forsonet seg med at konkurrentene som plukket noen av medaljene han selv skulle hatt, bare var en del av kulturen. Han er glad i de utenlandske konkurrentene sine og har holdt kontakten med et par av dem.

GODE VENNER: Oddvar Brå med sin rival Aleksandr Zavjalov i Holmenkollen i fjor sommer for å mimre om det berømte stavbrekket fra VM-stafetten i Oslo 1982. Mellom dem er forholdet det beste. Akkurat slik de gamle skiheltene vil ha det med russerne. FOTO: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix
GODE VENNER: Oddvar Brå med sin rival Aleksandr Zavjalov i Holmenkollen i fjor sommer for å mimre om det berømte stavbrekket fra VM-stafetten i Oslo 1982. Mellom dem er forholdet det beste. Akkurat slik de gamle skiheltene vil ha det med russerne. FOTO: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix Vis mer

Dette er altså ingen fortelling om motstandere som jukset, men om jukset i seg selv. At det var blitt så vanlig at det bare var der.

For jukset levde på denne 5-mila i Murmansk.

DET var varmt, klisterføre og sugende forhold. Både Eggen og Harviken måtte bryte. Løypa gikk i to runder av 25 kilometer. Det var drikkestasjon ved stadion på vending, men ellers smått med norske ledere som kunne gi nødvendig væske underveis.

Etter hvert dro Oddvar fra resten av det store feltet sammen med den russiske OL-mesteren Sergej Saveljev. Hjemmefavoritten var veldig sprek, og Oddvar måtte jobbe hardt for å holde følge. Da han midt i dette strevet misset den eneste norske drikkeposten, ble det krise:

- Etter drøyt 30 km hadde russerne en egen drikkestasjon. Det var storløperen Vassili Rotchev som stod med en melkeflaske, forteller Odvar:

- Saveljev fikk drikken. Han tok en slurk, men så kom jeg bakfra, grep til meg flaska og drakk resten av innholdet. Det var en stor flaske. Jeg var desperat tørst, og kjente jo jevngamle Rotchev fra da vi var juniorløpere.

DET Oddvar Brå ikke visste om sin gamle kompis på drikkeposten i Murmansk, var at russeren for anledningen leverte nasjonal styrkedrikk tilpasset mer enn naturlig behov for å drikke seg utørst. Her gjaldt det å vinne, og innholdet i flaska var deretter:

- Jeg ble øyeblikkelig råpigg. Det kan jo skyldes mangel på næring, men sett i etterkant var det helst noe sentralstimulerende som ble servert. Plutselig hadde jeg krefter til rykke fra Saveljev, forteller han.

Resten av fortellingen dreier seg også om uvanlig nasjonal vinnervilje. For alene i front i bokstavelig talt en syk fart, ble han kjørt inn av en snøscooter som la seg foran for å dra ned tempoet på nordmannen. Hver gang Brå skiftet spor, gjorde snøscooteren det samme.

DA selv sporskiftene ikke holdt for arrangørene til å få bremset den mer enn spreke norske storløperen, kom neste russiske trekk. Det skjedde på en myr der noen av løperne hadde kuttet løypa med flere hundre meter på den første runden.

Brå gikk som han skulle, bare for å oppdage at han ikke lenger ledet denne 5-mila. Der lå Ivan Garanin, en annen sovjetrussisk stjerne. Han hadde aldri vært i teten underveis, men var plutselig langt foran fordi han hadde tatt snarveien rett over myra. Det holdt til russisk seier noen sekunder foran Oddvar Brå i tvilsom superform.

Denne historien om russisk ukultur i og langs løypa, er selvsagt blitt stadig bedre blant gamlegutta for hvert eneste år. Samtidig har de lært seg å se stort på nabofolket. Det er jo egentlig best slik. Seinest i begravelsen til Gjermund Eggen forleden, trakk presten fram hvor flink Gjermund var til å pleie kontakten med sine russiske konkurrenter enda et tiår tidligere da sånt var politisk svært vanskelig.

DET er dessverre vanskelig nå også. For jukset har fortsatt. Bokstavelig talt fra far til sønn.

Vasili Rotchevs gutt ble jo også skistjerne. Var en stund Russlands beste løper før han viklet seg inn i dopinghistorien til kona Julia Tsjepalova som ble tatt for EPO i 2010. Svigerfaren og treneren hans, Antony Tsjepalova, ble disket samtidig, men fikk fortsatt jobbe med russiske landslagsløpere i det skjulte. Rotchev junior kom seg unna, men ble stoppet en stund for brudd på meldeplikten vinteren etter. Så gled han over i den grå massen av russiske løpere som var mer eller mindre til å stole på.

Den usikkerheten skyldes nettopp at jukserne får gå igjen. I virkeligheten er langrennssjefen Jelena Välbe den siste som tar noe oppgjør med dem. Under Seefeld-VM satt hun og forsvarte hvorfor forbundet valgte å bruke trenere som akkurat hadde vært utestengte.

DA har bortforklaringene hennes om Russlands ensomme kamp mot resten av ski-verdenen liten troverdighet. Seinest rett før dette FIS-møtet i Dubrovnik fortalte hennes utvalgte trener Jury Borodavko om hvordan Norge manipulerte internasjonal skisport til å hjelpe fram terminlister som passet Johannes Høsflot Klæbo i duellen med Aleksandr Bolsjunov.

Borodavko ble hentet inn av Välbe på tross av en fortid som landslagssjef for en kø av avslørte dopere. Sannheten er at Välbe sjelden bryr seg om diskusjonene på disse årlige terminlistemøtene. Ofte sitter hun på gangen og tar seg en røyk i stedet for å være med forhandlingene, og inne i salen gjør manglende språkferdigheter henne som regel stille.

RESULTATET er at russerne forsterker sin egen isolasjon. Først i 2023 er det i beste fall tenkt at det igjen blir internasjonale renn i landet. Da har Russland vært utestengt fra slike konkurranser helt siden Sotsji-skandalen i 2014.

Det er ni lange år.

Men dessverre neppe lang nok tid til å endre en ukultur som bare rammer det som skal være det beste med idretten.

At det å leke sammen gjør oss til bedre venner.