Bra nok på en dårlig kveld

Nå som Martin Andresens VIF er blitt en suksess, går det kanskje an å lære av pipingen underveis.

MÅLDUO: Morten Berre og Mos Abdellaoue scoret hvert sitt mål for Vålerenga mot Stabæk i går kveld. Foto: Kyrre Lien, Scanpix
MÅLDUO: Morten Berre og Mos Abdellaoue scoret hvert sitt mål for Vålerenga mot Stabæk i går kveld. Foto: Kyrre Lien, ScanpixVis mer

||| DET er på de dårligste kveldene at de beste lagene gjerne er til å kjenne igjen. Sånn passer det også bra å hylle Martin Andresens Vålerenga etter en ganske vinglete forestilling mot Stabæk.

Selv i en kamp der du skulle ha ganske vennlige klubbøyne for å se at Oslo-klubben med sin vilje til å holde på ballen fronter en viktig forandring i norsk klubbfotball, er det mulig å skjønne at det har kommet en ny dimensjon over VIF.

Det er nettopp derfor de vinner slike oppgjør.

I LØPET AV en lang, jevn sesong med framgang har VIF nådd så langt at laget nå drar nytte av sin egen suksess. Det er denne nye tryggheten som gjør spillerne felles i stand til å hente gode resultater ut av ganske middelmådige kamper, og som dessuten løfter stadig nye enkeltspillere opp i rampelyset.

Sånn var det ganske typisk at lillebror Abdellaoue presterte en av sine beste kamper etter overgangen fra Skeid akkurat mens storebror Moa hadde etterlatt et tomrom på topp. I den fotballfamilien er det fortsatt ganske klar kvalitetsforskjell mellom brødrene, men det er det da mellom brødre flest om ikke de som startet sist får tid og tålmodighet til å vokse.

Det er noe så normalt som skjer i VIF-angrepet nå, og som for anledningen ga klubben enda en hjemmeseier.

LILLEBROR Mostafa Abdellaoue har vært ganske lenge på Valle Hovin, og kunne under barskere omgivelser forlengst vært avskrevet som litt for sart til å bli spiss i toppklasse. På samme vis som Martin Andresen ute på benken har vært på prøve enda ett år lenger og fått trenerpasset sitt mer enn påskrevet underveis.

Kanskje hadde begge vært skiftet ut med en klubbøkonomi rustet for skråsikre trenerbytter og kjappe spillerkjøp. Under trangere kår for VIF er historien blitt annerledes; og det til og med uten det sedvanlige ensidige hylekoret fra supporterne underveis.

Vel har mang en VIF-supporter ønsket Martin Andresen vekk fra trenerjobben i motgangen de to første sesongene, men den innerste tilhengerskaren stagget likevel de røffeste interne kritikerne. Denne tålmodigheten får klubben rikelig betalt for i  år:

•• Suksessen til Oslo-laget er ett av alt for få eksempler i norsk toppfotball på at langsiktighet også kan innebære nok tid for spillere, trenere og ledere til sammen å rette opp egne feil.

Alt behøver ikke endres ved å sparke folk.

DET er denne muligens litt tilfeldige romsligheten som også har gitt VIFs eldste spillere sjansen til å komme tilbake. Godt voksne Morten Berre (35) er et glitrende eksempel på det.

Da VIF vant sitt siste gull med Kjetil Rekdal som trener i 2005 var Berre spilleren som pirket inn de avgjørende målene i et svært direkte angrepsspill. Nå bruker han helt andre ferdigheter i VIFs nye ballholdende stil og det på en måte som viser spennet i kvalitetene til ett av hovedstadens klokeste fotballhoder.

Et par av detaljene mot Stabæk var utsøkte. For eksempel den tydelige beskjeden til Mos hvor han ville ha ballen i bakrommet i forspillet til 1 - 0, pluss det dype gjennomløpet før 2 - 1 fulgt opp av den smarte pasningen bak gjestenes forsvar.

MORTEN BERRE er den type fotballspiller som vokser på å få mer ansvar. Det er også ganske normalt. Følelsen av en bredere mestring bygger i seg selv sjansen til ytterligere framgang.

Det er denne smittende tryggheten på felles styrke VIF under Martin Andresen etter hvert har løftet seg på. Resultatene finner du i Tippeligaens hittil beste hjemmestatistikk (9 seire, 2 uavgjorte og 0 tap) og en mulig sølvplass før sesongen er ferdig.

Da går det vel an for kretsen utenfor VIFs mest tålmodige tilhengerskare å innse at Martin Andresen ikke er blitt så verst som trener likevel?