Hoppbråket fortsetter

Bråket ødelegger

Midt i suksessen i Hoppuka roter norsk hoppsport det til for seg selv.

FORLIK KREVER LOJALITET: Clas Brede Bråthen var fornøyd da han i fjor høst fikk jobben som midlertidig landslagssjef i hopp. Nå er han tilbake som sportssjef, men sliter med å flytte fokus vekk fra de siste vintrene med hoppbråk. Det er uklokt når du er sjef for en sport med økonomiske utfordringer.Video: NTB. Vis mer
Publisert

Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

NORSK hoppsport fortsetter å levere flotte resultater. Klarer Halvor Egner Granerud å fly inn den prestisjetunge sammenlagtseieren i Hoppuka i morgen, er det enda et tegn på hvor godt hele dette miljøet jobber sportslig:

  • Nå er Norge nesten alltid i tetkampen internasjonalt både blant jentene og gutta.

Nettopp disse stabile prestasjonene de siste åra burde inspirere hoppledelsen til å bruke all kraft på videre utvikling av den sporten de er så glad i. Slik er det dessverre ikke:

  • Med stadige utspill om det interne bråket i Skiforbundet, klistrer sportssjef Clas Brede Bråthen og hans heiagjeng seg til den triste fortida.

Seinest midt under Graneruds paradehopping forleden, vendte Bråthen tilbake til denne bitre konflikten med de sentrale skilederne:

- Det var noen andre som sto bak ressursbruken som etter min mening er helt uforsvarlig, forklarte Clas Brede Bråthen alle de millionene som Skiforbundet for ett år siden brukte for å komme til et forlik med ham etter arbeidskonflikten om sportssjefens upassende oppførsel.

Det er en ensidig historieskrivning fra en sak som begge partnene tapte.

Men mest av alt er det et feil fokus for en som fortsatt sitter som øverste sjef for en nasjonalsport som sliter med å skaffe penger til å vinne enda mer.

DETTE hoppbråket startet for lenge siden nettopp som en krangel om penger. Spørsmålet var om hvor mye av de internasjonale TV-pengene som burde tilfalle hoppseksjonen i Norges Skiforbund.

I et skiforbund med åtte ulike grener samt en blanding av egen og delt økonomi, er dette et vrient spørsmål. Rett svar ligger hele tida i det demokratiske flertallet på det felles skitinget.

Så gjelder det for entusiastene i de forskjellige miljøene å overbevise resten av Ski-Norge om verdien av nettopp sin del av sporten.

DET var i dette daglige interne samarbeidet det etter hvert skar seg selv for hardtarbeidende og veltalende Bråthen. Mens han stadig tettere klarte å samle det norske hoppmiljøet, splittet den direkte væremåten hans den brede skiidretten. Det var derfor ledelsen i Skiforbundet lenge prøvde å få hoppsjefen bort.

Akkurat de forsøkene var preget av organisasjonsmessig rot. Den uavhengige gruppa under førstestatsadvokat Katharina Rise som evaluerte hoppbråket, var med rette beinhard i kritikken av toppene i Skiforbundet.

I evalueringsrapporten kom det flere konkrete tiltak for å rette opp uklare ansvarsforhold innad i forbundet, og etter hvert trakk både generalsekretæren og skipresidenten seg. Om enn av ulike årsaker.

Men den grundige rapporten var også klar på at denne vonde personalsaken så absolutt hadde to sider.

FOR kritikken mot lederne i hoppmiljøet var like tydelig. Ifølge evalueringsrapporten hadde de utnyttet alt rotet om ansvarsfordeling innad i Skiforbundet:

- Misforholdet har dessuten gjort det mulig for enkeltaktører og -miljøer innenfor organisasjonen å utnytte regelverkets uklarheter og motsetninger til egen fordel, på bekostning av forbundet som helhet, fastslo de uavhengige granskerne, og var knusende i konklusjonen om hoppsportens eget ansvar for bråket:

- Utvalget mener at ansatte i NSF hopp, under ledelse av den tidligere sportssjefen, i denne saken har opptrådt på en måte som er fullstendig utilbørlig, het det i rapporten som fortsatte:

- Etter det utvalget har brakt på det rene, er dette blant annet et utslag av at brudd på regelverk, instrukser, arbeidskontrakter m.v., over tid ikke har fått konsekvenser for de det gjelder.

NETTOPP slike «konsekvenser» var viktige for granskerne. Ifølge rapporten kom hoppbråket som en følge av «en usunn organisasjonskultur» i hele Skiforbundet. Da gjaldt det å lære av feilene på begge sider:

- En slik organisasjonskultur er i seg selv ikke bærekraftig, og er en av forklaringene på at denne saken kom ut av kontroll, står det i rapporten.

Men denne åpenbare sannheten har visst ikke så mange fått med seg.

FOR etter at Skitinget sist sommer tok et oppgjør med den dels rabiate heiagjengen i Clas Brede Bråthens støttegruppe på Facebook, har det meste gått sin skjeve gang. Angrepene på de sentrale skilederne har vært meningsløst harde; av og til med hoppsjefen selv eller hans PR-rådgivere som ensidige historiefortellere.

Det er alltid vanskelig for valgte ledere å sitte med arbeidsgiveransvar i idretten. Under det store mediepresset kommer det lett kortsiktige løsninger som de samme lederne neppe ville gått for i tilsvarende konflikter i det private næringslivet.

Sånt straffer seg. Seint i fjor høst vedtok styret i Norges Skiforbund å gi Clas Brede Bråthen tilbake den samme stillingen som sportssjef, uten at dette forsonende trekket ser ut til å ha hjulpet.

For ennå er det den triste fortida som alt for ofte preger medieutspillene til hoppsjefen.

DENNE ukloke tilnærmingen skjuler den underliggende svakheten i norsk hoppsport:

  • De fine resultatene skaffer for små sponsorinntekter.

For noen år siden hadde norsk alpint og hopp omtrent de samme inntektene. Det er radikalt endret til tross for at hopp rent sportslig har hatt like imponerende resultatene:

Den hovedsponsoren som ganske hodeløst blandet seg inn i Skiforbundets arbeidstvist med Bråthen, er forsvunnet. Akkurat det var ingen konsekvens av bråket, men det hjelper neppe for den framtidige pengeinnsamlingen å minne om hvordan norsk skisport har brukt millioner bare for å få til et ok arbeidsmiljø mellom sine egne ledere.

Da er det nok bedre å se mot nettopp alpint. Der har begge partene i den engang like betente konflikten rundt Henrik Kristoffersen, i etterkant vært lojale mot hverandre.

Derfor kan hele alpinmiljøet nå glede seg over at Kristoffersen har funnet tilbake til en stabil toppform. Seinest i går kveld imponerte den norske stjernealpinisten i Garmisch-Partenkirchen rett ved der Halvor Egner Granerud nylig la grunnlaget for den mulige sammenlagtseieren i Hoppuka

DET er nettopp lojalitet mot det norske skifellesskapet dette dreier seg om. Det er greit med uenighet og flott med engasjerte sjefer som slåss for sin egen gren, men til slutt er skisporten nødt til å kjempe sammen.

Nettopp det var hovedbudskapet i evalueringsrapporten om all denne slitsomme interne krangelen i Ski-Norge:

- Utvalget håper at rapporten vil være et bidrag til at de involverte, og alle andre som er berørt av saken, i fellesskap kan legge den bak seg og fremover heller bruke sine ressurser på å skape idrettsglede og mange, glade og gode skiløpere, skrev granskerne optimistisk.

Ett år seinere virker den optimismen ganske naiv, og nå er det bare hoppmiljøet selv som kan endre stemningen.

I en til nå herlig norsk Hoppuke, er det på tide å vinne også utenfor hoppbakken.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer