STERK SEIER: Brann snudde 1-0 til 1-2 på Lerkendal. Nå leder de serien med seks poeng ned til Rosenborg. Foto: Ole Martin Wold / NTB scanpix
STERK SEIER: Brann snudde 1-0 til 1-2 på Lerkendal. Nå leder de serien med seks poeng ned til Rosenborg. Foto: Ole Martin Wold / NTB scanpixVis mer

Eliteserien 2018: Rosenborg-Brann

Branns suksess gjør Eliteserien mer interessant. Det skal norsk fotball prise seg lykkelig over

Det er ikke sikkert Brann vinner seriegullet 2018. Men Lars Arne Nilsens mannskap har spilt seg i posisjon og bevist at de er en verdig utfordrer til Rosenborg

Rosenborg – Brann 1–2 (0–0)

TRONDHEIM (Dagbladet): De har ennå ikke tapt, de leder med seks poeng og de har slått Rosenborg på Lerkendal. Bedre blir det ikke for Brann. Jeg hører Brann-supporterne synge at "gullet ska hem".

Etter denne matchen er det opp til dem.

I FJOR VAR Brann meget gode på våren. I år har de vært formidable. Laget har tatt store steg og utviklet spillere som har gitt laget en ny dimensjon. Det kapitaliserer de på. Og det er ikke så verst for Eliteserien heller, som i RBK-dominansen har skreket etter uforutsigbarhet, drama og spenning til siste slutt.

Nå har Brann lagt grunnlaget for det.

Takler de presset, kan dette holde inn.

FØR PAUSE VAR det forsvarsspillet som gjaldt på Lerkendal. Det var aldri festlig selv om Brann framsto som en verdig Rosenborg-utfordrer, de var både kontrollerende, rolig med ballen og villige til å styre spillet. Men det var først da Rosenborg hadde fått en oppstrammer i pausen, og angrepet andreomgangen med all den aggressiviteten Kåre Ingebrigtsen manet til, du så moralen og ryggraden i serielederen.

De falt ikke sammen da Rosenborg tok ledelsen 1–0.

De scoret heller to på seks minutter og økte ledelsen på toppen av tabellen til seks poeng.

GODE FOTBALLAG HAR ofte flyt. Vårens beste lag i Norge hadde den flyten da Nicklas Bendtner ble fradømt en lekker 2–2 scoring på en feildømt offside, en dommerglipp av de sjeldne. Og sånn sett kan Brann prise seg lykkelige over sesongens desidert viktigste og største seier.

Hadde det blitt ett poeng, ville de reist fra Lerkendal i glede.

Nå reiser de hjem i eufori.

ELLEVE KAMPER UTEN tap var Branns vei til Lerkendal. Hjemmelaget hadde ikke tapt siden serieåpningen i Sarpsborg. I tillegg hadde lagene sluppet inn ti baklengsmål mellom seg på 22 kamper – Brann fire og Rosenborg seks. Så det luktet ikke store rom og mange målsjanser av denne kampen, da jeg snakket med Kjetil Rekdal på vei til Trondheim sa han at kampen hadde 0–0 skrevet over hele seg.

Det var han ikke alene om.

Men så åpnet deg seg altså etter pause.

AT FOTBALLKAMPER LEVER sine egne liv lærte vi i sin tid av Nils Arne Eggen. Det er nødvendigvis ikke sånn at ting henger så veldig godt sammen fra uke til uke. Det er de to lagene som er på banen som skaper kampen. Ikke hva de to lagene gjorde mot andre motstandere i forrige eller for tre serierunder siden. Men god defensiv organisering, der strukturen og avstandene mellom spillere og lagdeler i alle motspillsfaser har høy prioritet, har en tendens til å sitte i ryggmargen.

I Brann mer enn noen andre lag.

Det holdt dem flytende denne kvelden.

FOR I BERGEN er det ikke opplest og vedtatt noe som helst ut over at byen og Sportsklubben Brann ønsker et best mulig fotballag. Det er ikke veien til målet som er greia på Torgalmenningen og på Stadion. Det er resultatene, stemningen og gleden. Så mens Rosenborg har styrevedtak på rotfestet 4-3-3 fotball, et veldig spesielt vedtak for å si det mildt, man kunne jo holdt seg til at man ønsker å spille 4-3-3, trener Lars Arne Nilsen Brann uten direktiver fra ledelsen.

Mens Kåre Ingebrigtsen skal ha fått beskjed om å slutte å flørte med 4-4-2.

I ROSENBORG SPILLER det altså ingen rolle hvilke spillere som av ymse årsaker (skader og karantener) til enhver tid er spillbare. 4-3-3 skal i utgangspunktet trumfe alt på Lerkendal. Nils Arne Eggens formidable arv fra 90-tallet skal stå til Dovre faller. Men med Nicklas Bendtner og Aleksander Søderlund på banen samtidig er det vanskelig å få til noe som likner på det.

Først og fremst fordi Nicklas Bendtner ikke er så opptatt av formasjon og rytme, han spiller på følelsen og gjør det som passer ham.

Dernest fordi resten av Rosenborg tar hensyn til Nicklas Bendtners prioriteringer.

BRANN HAR IKKE slike fallgruver. I Lars Arne Nilsens lag er alle like. De jobber som bikkjer, dekker rom for hverandre og gjør det som må til for laget. Og det største steget i år er kantene Gilbert Koomsons og Ludcinio Marengos defensive bidrag, spillere man helst forbinder med offensiv briljans.

Uten arbeidet de la ned på Lerkendal, ville Rosenborg fått fram backene, fått anledningen til å slå innlegg og plage Brann.

Men det skjedde (nesten) ikke.

Trener Lars Arne Nilsen må være en god pedagog.