OVERLEVDE: Clas Brede Bråthen er takknemlig for at han lever. Episoden i Hinterzarten for 27 år siden har satt sine spor.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
OVERLEVDE: Clas Brede Bråthen er takknemlig for at han lever. Episoden i Hinterzarten for 27 år siden har satt sine spor. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Hoppsjef Clas Brede Bråthen:

Bråthen om fyllekjøringen: - Det er helt ubegripelig at jeg overlevde

Lå livløs.

Clas Brede Bråthen kom inn på hopplandslaget som 17-åring, men kastet bort karrieren. –Jeg gremmes fortsatt, sier sportssjefen. Han lå livløs etter den berømte fyllekjøringen i Hinterzarten høsten 1989.

Bråthen var 20 år den gangen han og lagkameraten Jon Inge Kjørum kjørte ut. Den foregående sesongen hadde hopperen fra Mjøndalen etablert seg i verdenscupen med tredjeplass i Sapporo og lagsølv under ski-VM i Lahti.

- Jeg hadde alle muligheter, men surret det sinnssykt til. Jeg gjorde så mange dustete ting i stedet for å jobbe beinhardt og bruke alle mulighetene jeg hadde skaffet meg. Jeg prøver å bidra til at folk ikke gjør så mange dumme ting som jeg gjorde, sier 48-åringen.

- Jeg kastet bort karrieren min – rett ned i toalettet. Den hendelsen var bare prikken over I-en over all idiotien jeg gjorde. Det var ikke så mye festing, men jeg tok så dårlig vare på muligheten jeg skaffet hadde skaffet meg.

Trodde bestevennen var død

Det var etter hoppernes sommeravslutning i Hinterzarten at Kjørum satte seg bak rattet i Tyskland med Bråthen i passasjersiden. Den turen kunne blitt fatal.

- Da jeg så bilder av bilen fikk jeg et nytt sjokk. Det er helt ubegripelig at jeg overlevde, slik bilen så ut på den siden jeg satt. Nordmennene som raskt kom til, sa det ikke så ut til å være noe håp for meg da jeg lå utenfor vraket, forteller en åpenhjertig Bråthen drøyt 27 år etter skandalen som rystet norsk idrett.

- Jeg spurte sykepleierne om Jon Inge, men fikk ikke noe svar. Da var jeg helt sikker på at han var død. Det er noen av de verste minuttene jeg har hatt i livet. Du tror bestevennen din er død, men jeg fikk etter hvert høre at han bare var lettere skadd.

Bråthen pådro seg lårbeinsbrudd og var bevisstløs i et halvt døgn.

- Jeg var i ferd med å bli en god internasjonal hopper. Jeg ble satt ganske betydelig tilbake i to år skademessig. Jeg hoppet med en margnagle i beinet, som gikk fra hoftebeinet og en halvmeter nedover. Først sommeren 1991 tok de den ut. Jeg vant faktisk internasjonale skirenn med den i beina og hoppet 154 meter i Kulm. Legen som opererte meg sa at jeg aldri kom til å hoppe på ski igjen, men jeg var en ganske god hopper i 1993/94. Karrieren ble aldri som den kunne blitt, erkjenner Bråthen.

Skuffet foreldrene

Han forteller om en ukultur i norsk toppidrett.

- Jeg hadde omtrent ikke rørt alkohol før jeg kom inn i det øverste sjiktet i norsk hoppsport. Det var der man ble kjent med det. Det var en ukultur, mener jeg. Det var ikke så mye, det var ikke hele tiden, men det hører ikke noe sted hjemme at man på landslagssamling og har såkalt sosialt samvær. Det kunne stått fest, for det var det det var. Det fikk Jon Inge og jeg avviklet, så noe bra bidro vi til, sier Bråthen.

- De fikk sjokk alle som var rundt oss. Jeg kom på landslaget som 17-åring. Jeg var ikke moden nok til å bruke den muligheten til å utvikle meg. Systemet var ikke godt nok til å ta vare på folk som ikke var smarte nok selv. Jeg skylder ikke på noen andre enn meg selv, men noen skulle satt ned foten. Måten jeg surret det til på fra jeg var 17 til 21 år, gremmes jeg over.

- Det er kjipt å vite at dette satt mor og far og så på. De gikk aldri inn og stoppet meg. De ville nok det, men de ville at jeg skulle lære. Jeg synes litt synd på dem, særlig etter at jeg ble far selv. All den elendigheten jeg påførte andre, skulle jeg gjerne hatt ugjort, sier Bråthen.

Folk snudde ryggen til

Han forteller at mange vendte ham ryggen etter episoden i Hinterzarten. Bråthen forteller hvor takknemlig han er for at tidligere storhopper Ole Bremseth tok seg av ham.

- Jeg ble veldig godt ivaretatt av Ole Bremseth, daværende trener i Vikersund. Han kjente meg godt og la til rette. Uten ham hadde jeg nok ikke klart å komme tilbake som jeg gjorde. Det samme gjaldt far. De brydde seg og hjalp meg tilbake, i en periode der mange snudde ryggen til. Jeg hadde gjort noe veldig dumt, som jeg aldri prøvde å skjule. Jeg var flau over det, men var den samme gutten som bare ville hoppe på ski. Du kan tenke deg hvordan det er når folk slutter å hilse og ikke vil ha noe mer med deg å gjøre, sier Bråthen.

Nå har han stor suksess som sportssjef. Det var ikke i tankene etter den skjebnesvangre bilturen i oktober 1989.

(NTB)