Bruk oppskriften fra baklomma

I SNART

ett år har Åge Hareide vært landslagstreneren med de magiske fingrene. Italia-tapet gir ham bare tre dager til å finne igjen lykkeformlene. Da gjelder det å lete i baklomma.

I etterkant går det an å se at opplegget for Palermo-kampen brøt for mye med det Åge hadde drillet inn i landslaget gjennom VM-oppkjøringen:

 I hver treningskamp har det vært snakk om hvordan spillerne kunne vinne.

 Mot Italia gjaldt det å unngå å tape.

En liten fotballnasjon som Norge kan knapt koste på seg en annen innstilling i bortekamp mot Italia, men vi kunne benyttet den lange treningstida til å spille inn en mindre ambisiøs utgave til bruk for akkurat denne kampen.

Nå kan Åges higen etter stolte norske øyeblikk gi en rekordrask nedtur i VM-kvaliken.

SÅ TRIST

ender neppe dette helhjertede forsøket på å skape Nye Norge, men siden muligheten hang med den norske troppen som en kullsvart Donald-sky allerede fra hjemreisen fra Palermo i går, er det tid for å se på det norske fotballivets lyse sider:

 Landslaget har mer å angripe med.

I første rekke Morten Gamst Pedersen. Det er ikke ofte at en så lovende spiller blir holdt utenfor en norsk VM-start på grunn av trenerens taktiske valg. Til det har talent-utvalget vårt vært for skrint. Men derfra til å kalle Gamst Pedersens benkplassering en taktisk bom, er for drøyt. Lørdag kveld var den mer defensive Rudi-vrien nær ved å lykkes.

PÅ ONSDAG

må Norge fram på begge kantene for å få dratt det hviterussiske forsvaret mest mulig sidelengs. Det blir verre å lokke dem ut av egen boks. På Ullevaal får du se en motstander som ligger lavt og angriper med kontringer.

Det gjør at hver meter med åpent rom i det hviterussiske midtforsvaret teller, og at Norge må angripe bredt for å lirke det fram.

Da blir det heller ikke tid til å vente på John Arne Riises løp fra venstrebacken slik tanken var mot Italia. Morten Gamst Pedersen kommer til å spille ren venstrekant fra start, mens Petter Rudi sannsynligvis flyttes lengst ut til høyre for å bruke den gode pasningsfoten sin derfra.

TANKEN ER

å få to gode innleggsbein høyt oppe i banen slik at de norske spissene får utnyttet overtaket sitt i lufta. Dette har vært opplegget hele tida. Norge skal spille bredt og offensivt på hjemmebane, og mer forsiktig borte. Problemet var bare at landslaget aldri møtte noen motstander på Italias nivå på bortebane og slik ikke fikk testet det defensive spillet før på treningene sist uke.

Den offensive hjemmevarianten er det bare å hente fram fra baklomma, selv om den er blitt litt krøllete underveis.

Usikkerheten gjelder Martin Andresen.

FOR MANGE

er Martin selve symbolet på fornyelsen av det norske landslaget. Det å gi midtbaneansvaret til en så typisk pasningslegger som Stabæk-kapteinen, markerte vektleggingen av ballhold. Med Martin som dirigent skulle Norge spille vakker fotball.

Etterpå viste det seg at Martin Andresen først og fremst sto for effektiv fotball. Det var tempoet i pasningsspillet hans som sendte Norge rett på offensiven.

Mot Italia så det ut som om Martin ikke hadde tempo nok selv. Han ble fraløpt for ofte på vei hjem og var en avgjørende årsak til at det meste etter hvert gikk feil i førsteomgangen,

KANSKJE ER

det mer konsentrasjon enn kondisjon det skorter på. Med den første ungen på vei, er det lett å forstå. I hyggeligste fall blir det terminkollisjon mellom fødsel og landskamp, og da må Petter Rudi overta i midten. Men det er den eneste grunnen til å skifte.

Mens det er tid for å tvile på om Nye Norge ble noe mer enn en serie gode treningskamper, er det avgjørende å holde fast på tenkningen som nettopp skapte disse sterke resultatene.

Norge har spilt riktig i år.

Det gjelder bare å gjøre det igjen på onsdag.