Fotballen sier #STOPP Rasismen

Bruk rasistene til å forebygge rasisme

Rasismen på norske fotballtribuner ble synlig i 1988. Å rope ulv enda en gang løser i hvert fall ikke problemet.

TID FOR NYTENKING: Etter at Kristiansunds Amahl Pellegrino ble utsatt for rasisme på Color Line Stadion i Ålesund, ble den siste fotballaksjonen mot rasisme unnfanget. Det er et godt grep. Men aksjonen i seg selv er ikke nok. Det er det videre arbeidet som blir helt avgjørende. Foto: Svein Ove Ekornesvåg / NTB
TID FOR NYTENKING: Etter at Kristiansunds Amahl Pellegrino ble utsatt for rasisme på Color Line Stadion i Ålesund, ble den siste fotballaksjonen mot rasisme unnfanget. Det er et godt grep. Men aksjonen i seg selv er ikke nok. Det er det videre arbeidet som blir helt avgjørende. Foto: Svein Ove Ekornesvåg / NTB Vis mer
Publisert

26. JUNI 1988 kom rasismen til norsk fotball. Siden har den vært der som en ulmende og ondartet kreftsvulst. Håndterbar ved utbrudd gjennom synliggjøring, aksjoner og målrettet innsats.

Dessverre umulig å kurere.

VÅLERENGA-KONGSVINGER PÅ Bislett den sjokkerende søndagen, da VIF-fansen kastet bananer etter KIL-debutanten Caleb Francis, var det første virkelige møtet med fotballrasisme i Norge. Ropene etter Vålerengas Ousmane Camara på Sandefjord Arena er foreløpig det siste.

I løpet av de 32 åra mellom Francis og Camara har fotballen i Norge tatt enorme steg.

Det underliggende faenskapet, rasismen som i utgangspunktet ikke har noe med fotball å gjøre, har stått stille.

INGEN BLIR RASISTER på en fotballtribune. Det er ikke sånn det virker. De som ytret seg da KBKs Amahl Pellegrino ble sjikanert i Ålesund, var rasister da de kom til Color Line Stadion. Det samme var vakta på Sandefjord Arena.

Jeg har forståelse for sinnet som påkaller ropene om utestengelse for livstid, men det er ikke måten å gjøre det på.

Rasisme er rasisme alle steder.

Rasisme utenfor fotballbanen er like ille som rasisme på tribunene.

DA VÅLERENGA FIKK problemet i fanget tilbake i 1988, ble episoden beklaget, håndtert og skjøvet under teppet. Den gangen var forståelsen at det var sånt som dessverre kunne skje. Man visste ikke bedre.

Sju år seinere, da brune Klanen-krefter med «Hvit Makt» på T-skjortene lagde bråk på Brann Stadion, slo alvoret ned som ei bombe.

MINNENE FRA 1988 hjemsøkte Vålerenga etter episoden i Bergen. Frykten for hat og rasisme fikk klubben til å ta grep og handle. Begrepene «fargerikt fellesskap» og «fargerik fotball» ble for første gang ytret og omfavnet, og da Vålerenga møtte Rosenborg ei uke etter skandalen på Brann Stadion, ble kampen spilt under parolen «Stopp volden, stopp rasismen – leve Vålerenga».

Siden 1997 har VIF-drakta hatt «Vålerenga mot rasisme» på ryggen.

I 2020, etter at fotballen i mange år har gitt rasismen rødt kort, er STOPP det nye ordet på det samme problemet.

I ET HISTORISK perspektiv er det som om ingenting er skjedd. Rasismen på 80-tallet er lik rasismen i dag. Rasisme vil alltid være rasisme. Derfor hjelper det ikke å rope STOPP om fotballen ikke har en metode for hvordan problemet skal stoppes.

32 år etter Caleb Francis er tida inne for å tenke nytt.

«GI RASISMEN RØDT KORT» er en kampanje med 20 år fartstid i Norge. Siden oppstarten i år 2000 har norske fotballspillere vært med på markeringer, besøkt skoler og stilt opp på en rekke arrangementer inn mot barn og unge.

Spillernes eierskap har vært forbilledlig, vi kan ikke forlange mer.

Likevel er det ikke nok.

ET PROGRAM SOM handler om å reformere sjeler på rasistiske veier, er nevnt som et mulig verktøy i NTF-aksjonen som startet denne helga, et nasjonalt opprop ledet og frontet av Freddy dos Santos. Det er et klokt og godt grep. Det applauderes.

Å lære av sine feil er en meget god læring.

Men:

Å lære andre om feilene man selv har begått, er enda bedre læring.

DET ER EN grunn til at rusomsorgen bruker rehabiliterte alkoholikere og narkomane i forebyggende arbeid. De vet hva de snakker om. De har en historie å fortelle. I tillegg gjør de det med troverdighet, ikke fordømmelse. Så istedenfor å gjøre det populistisk enkle og naturlige – vende tribunerasistene ryggen, kaste dem ut mens vi snakker høyt på TV og fordømmer fra a til å – hvorfor ikke gjøre stikk motsatte?

Hvorfor ikke ta dem inn i varmen og gjøre dem til en ressurs?

Hvorfor ikke bruke rasistene til forebyggende arbeid om rasisme?

Metoden er god og virker i mange sammenhenger.

Den bør ikke være uprøvd.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer