SFALT FRA GULL: Sverre Lunde Pedersen i isen noen runder før et tilsynelatende sikkert VM-gull. FOTO: AP/Peter Dejong)
SFALT FRA GULL: Sverre Lunde Pedersen i isen noen runder før et tilsynelatende sikkert VM-gull. FOTO: AP/Peter Dejong)Vis mer

VM-sølv Sverre Lunde Pedersen 2018

BRUTALT: Han skulle jo akkurat til å rappe sporten deres

Skøyter har vært Nederland. Det skulle snudd i dag.

HAN hadde dagens verste jobb den NRK-reporteren som skulle dra ut følelsene av Sverre Lunde Pedersen minutter etter at verdens beste skøyteløper hadde falt fra VM-gullet. For hva skal egentlig en beskjeden, real sliter si når titusenvis av automatiserte tak plutselig ender med et venstrebein inn i et høyrebein i en sving i Amsterdam uten at han skjønner noen ting?

- Det er så brutalt som du kan få det, sa Sverre, og det kunne vært det om ikke selveste skøytepublikummet forlengst hadde skjønt det åpenbare:

  • Den beste ble ikke best i dag, og det har ingen ting å gjøre med skøyteferdighetene.

Det var derfor nederlenderne reiste seg på OL-stadion i Amsterdam og klappet mens en nordmann gikk æresrunden for et sølv som var mer enn et nederlag.

Det var sikkert brutalt.

Men mest av alt var det flott.

FOR jeg har sett mye sport de siste tiårene. Den første utenlandsturen min som reporter var til skøyte-VM på Nya Ullevi i Gøteborg i 1978 da amerikanske Eric Heiden snudde opp ned på alle forestillinger om hva dette var for noe idrett.

Det er førti år siden, og det norsk skøyteriket har forlengst falt på den tida. Dette var ikke lenger nasjonalsporten vår. Det var bare drømmene til oss gamle; like upresise som vakre mens minnene ble stadig mer og mer dekket til.

La oss være ærlige; norsk skøytesport var tilnærmet borte helt til denne eventyrlige isvinteren med Sverre Lunde Pedersen, Håvard Holmefjord Lorentzen, Simen Spieler Nielsen, Sindre Henriksen, Håvard Bøkko og de andre nye skøytegutta.

DET var her i Amsterdam all denne framgangen skulle feires med at Sverre rappet kronjuvelene i nederlandsk sport. Knapt noen nasjon har dominert noen idrett mer enn nederlenderne på hurtigløp på skøyter. I forrige OL vant de 23 av 36 medaljer. Nå sist 16 av 42; og det mens vi med våre fire medaljer syntes vi nesten vant alt.

Akkurat det var et selvbedrag. Skøyter er Nederland. Det var derfor dette verdensmesterskapet var flyttet utendørs til den gamle olympiske stadion i Amsterdam for å ære den nasjonen som for 125 år siden fikk sportens første verdensmester. Da var det nødvendig med en utendørs arena for å gi så mange som mulig plass.

Festen ble utsolgt. Bare for å se en 25 årig norsk gutt fra en liten kameratklubb med noen ivrige gamle menn på en forblåst isflate rett utenfor Bergen distansere alt som er av nederlandske skøytestorhet.

SVERRE LUNDE PEDERSEN har aldri gått bedre enn det han gjorde fram til nesten 7 000 meter på det avsluttende milløpet. Det var en triumfferd på stålblank løper med Nederlands Sven Kramer; tidenes desidert beste skøyteløper, i rollen som statist.

Kramer kom til dette milløpet med 9 av de 11 siste VM-gullene, men i det avgjørende paret mot nordmannen prøvde den gamle mesteren seg bare på de første par hundre meterne.

Så var det norsk og gulltempo.

DET var en gang skøytetider var felles kunnskap i møblerte norske hjem. Vi noterte dem i spesialpubliserte bøker som vi fant hos Narvesen. Det var egne både for Europamesterskap og Verdensmesterskap, men denne arten av norsk kultur har forlengst dødd ut på selv hos de mest velfylte antikvariatene.

Før altså nå i ettermiddag der på olympiastadion fra 1928 med det nederlandske idrettsmuseumet under tribunene da det bare var å notere igjen mens sportens fantomløper forsvant lenger og lenger bak: 31,3 - 31,7, 32,3 - 32,6 - 32,9 - 32,9 - 33,1 - 33,1 - 32,9 - 32,8 - 33,1 - 33,0 - 33.4 - 33,0 og så bang.

Fullstendig bang.

KUNNE Sverre ha kommet seg raskere på beina igjen? Et fall på skøyter er ikke av det slaget som denne friidrettsstadion er vant til. I det hele tatt: Du vender deg aldri til å sprette opp igjen fra isen for å konkurrere videre etter at du har sklidd mot den polstrete betongen.

Hvordan Sverre Lunde Pedersen likevel klarte å komme seg opp, presse rundetidene ned på 32-tallet og hente inn legenden Sven Kramer med en langside, er knapt til å forstå.

Det var et mesterverk selv om det bare ble belønnet med VM-sølv.

Men æresrunden er definitivt hans.