LA UNGER HA DET MORO: Hvorfor sette karakterer på småungers utvikling som fotballspillere? Her stolte ballgutter sammen med U-landslaget under høstens EM-kvalik mot Irland på Marienlyst. FOTO: Lise Åserud / NTB scanpix
LA UNGER HA DET MORO: Hvorfor sette karakterer på småungers utvikling som fotballspillere? Her stolte ballgutter sammen med U-landslaget under høstens EM-kvalik mot Irland på Marienlyst. FOTO: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Talentutvikling fotball

Brutalt karakterkort til barna på SFO: 8-åring fikk 14 toere og 5 treere på en skala fra 6 til 1

Den meningsløse talentutviklingen i norsk fotball gir neppe ny storhetstid for A-landslaget. Men den ødelegger leken.

I HØST stoppet Stabæk sin nye ordning med å gi 7 til 10-åringene på klubbens skolefritidsordning karakterer for ungenes utvikling i fotballferdigheter. Da hadde klubben heldigvis funnet ut at den var på kollisjonskurs med vanlig oppfatning av hvordan barn bør få leke i norske idrettsklubber.

- Vi ser at det ble for brutalt å vurdere disse spillerne med karakterer. Vi legger oss flate og beklager dette, sa Jon Tunold, Stabæks daglige leder, til lokalavisa Budstikka.

Inntil da hadde denne storklubben med lang tradisjon for en sportslig sterk junioravdeling gitt skriftlig tilbakemelding på 19 ulike punkter på utviklingen hos de rundt 150 guttene som betalte ekstra for å være med på skolefritidsordning med fotball. Karakterene tok utgangspunkt i ungenes ulike nivå, men så ble det plutselig riktig så voksent for pjokkene:

  • Lokalavisa Budstikka fortalte om en 8-åring som hadde fått 14 toere og 5 treere på en skala fra toppkarakteren 6 til bunnkarakteren 1.

Karaktersettingen hentet inspirasjon fra spanske fotballskoler. Den kom hvert halvår på et «scorekort», en ordning som de fleste foreldrene ifølge klubbledelsen var godt fornøyd med. I Bærum er mange av fotballungene ikke bare fra møblerte hjem, men de har også nærhet til andre fritidsaktiviteter med presis fastsettelse av nivå.

Men det er ikke slik vi best utvikler hverken norsk toppfotball eller fotball for alle som har lyst til å ha det gøy.

DET å gi fotballkarakterer til småunger er et glimt inn i den tidvis svært korttenkte talentjakten i norsk fotball. Av og til foregår den i en familie nær deg. Tette fellesskap der ungenes sport skjer på de voksnes premisser. Eller for å være nødvendig presis; slik pappa vil.

Siden fotball ble internasjonal storbutikk for noen tiår siden, har for mange fedre fått så altfor store ambisjoner. Gjennomgående rammer det guttene langt oftere enn jentene, og nå står Norsk Toppfotball; bransjeforeningen for storklubbene, mer klar enn noen gang til å realisere disse drømmene.

Om ikke selve folkebevegelsen fotball klarer å dempe hysteriet.

MANGLENDE suksess i Europa for klubbene og den langvarige stagnasjonen for A-landslaget , er utgangspunktet for den pågående striden om hvem som skal ha ansvaret for den nasjonale talentutviklingen.

Historisk har dette vært hele fotballfamiliens ansvar under ledelse av Norges Fotballforbund og bevegelsens landsomspennende nett av regionale kretser og lokale klubber. Det var slik Norge i noen eventyrlige år fra tidlig på 1990-tallet kunne slå hvilken som helst motstander med et spillermateriale som stort sett kom fra små klubber landet rundt. Nettopp den gode geografiske spredningen har gjort at det i mange tiår har vært like enkelt for unger fra distriktene som fra de store byene å oppnå suksess i fotball.

Etter at TV-rettighetene for norsk elitefotball i 2006 ble et milliardspill, har de 32 klubbene fra Eliteserien og 1.divisjon organisert i Norsk Toppfotball jobbet stadig hardere for å overta styringen av denne talentjakten. Det siste tiltaket er en tungt finansiert akademisatsing for tenåringer. I seg selv er det et riktig kvalitetsfokus på storklubbenes ungdomsarbeid, men opplegget kommer med en nasjonal tenkning på hvordan du blir best i fotball som bekymrer Fotballforbundets fagfolk på området. Denne cupfinalehelgen er debatten om spillerutviklingen igjen et tema på det årlige nasjonale seminaret på Ullevaal Stadion der hundrevis av Norges beste trenere er samlet.

SEINEST denne sesongen har det vært strid om den nasjonale serien for 14-åringer. Den er finansiert av storklubbenes TV-penger, men griper rett inn i småklubbenes hverdag. Dessuten bryter den med Fotballforbundets linje om et tålmodig barne -og ungdomsarbeid, og påfører unge utøvere reising og stress.

De fagansvarlige i Norsk Toppfotball mener denne reisingen i seg selv er en del av utdannelsen for å bli toppspiller. 14-åringene skal altså herdes gjennom køene på flyplassene, og lære seg å takle stress. Med tanke på hvor få av denne gruppen som til slutt får fotball som yrke, er det en spesiell tenkning. Alt dreier seg om å få fram en håndfull utvalgte.

For det store ideologiske skillet går mellom de som vil ha en talentutvikling på storklubbenes premisser og de som ønsker at både ungene og tenåringene mest mulig skal få styre sin egen utvikling. Når Norsk Toppfotball nå vil gi klubbene sine det regionale ansvaret for å finne og fostre opp talenter helt ned til 12-årslag, bryter det med den historiske tenkningen om at dette er massebevegelsens ansvar. Slik utfordrer de nyrike storklubbene i verste fall fotballen som norsk folkeidrett.

FORELØPIG prøver i det minste toppfotballen og Fotballforbundet å jobbe sammen. Neste år blir det sannsynligvis en nasjonal 14-årsserie uten så ekstrem reisevirksomhet.

Samtidig er det diskusjon om linje også innad i toppfotballen. I alle storklubbene er det sterke bånd til breddefotballen. De klokeste lederne skjønner at sportens politiske privilegier Norge rundt fort vil forsvinne om elitesatsingen fjerner seg fra resten av fotballen.

Derfor er det interessant at sterke folkelige storklubber som Rosenborg og Strømsgodset nå virker å være på vei bort fra en tidlig spisset satsing. De ser at de yngste tenåringene ofte utvikler seg best i trygge omgivelser i hjemklubben; altså samme tankegangen som lenge har gjort Odd Skien til en fin talentutvikler.

UANSETT skal ivrige fedre la guttene sine få styre fotballlysten selv. Det er fortsatt ingen som helst sammenheng mellom karakterkortet for småunger på SFO, og de få plassene i rampelyset hos toppklubbene.

For tida har vi en stor overproduksjon av fotballspillere. Antall elever som går gjennom fotballinjer på ungdomsskoler, videregående skoler, folkehøyskoler og toppklubbenes nye akademier, er langt høyere enn det bransjen egentlig trenger.

Av 15 000 fotballgutter i hver årsklasse, skal bare en eller to til slutt hjelpe A-landslaget, mens kanskje førti for en stund får fotballen som jobb. Det er ca. 0,03 og 0,30 prosent av alle de håpefulle.

Resten; altså mer enn 99 prosent skal gjennom hele livet ha fotball som kos. Det viser hvor dumt det er å bruke karakterskalaen på ungenes lek.