FRA JUBEL TIL SORG: Bayer Leverkusen-manager Klaus Toppmöller bærer Ze Roberto og feirer at klubben slo ut Manchester United i semifinalen i Champions League. Seinere tapte de finalen. Foto: REUTERS/Kai Pfaffenbach/NTB Scanpix
FRA JUBEL TIL SORG: Bayer Leverkusen-manager Klaus Toppmöller bærer Ze Roberto og feirer at klubben slo ut Manchester United i semifinalen i Champions League. Seinere tapte de finalen. Foto: REUTERS/Kai Pfaffenbach/NTB ScanpixVis mer

Bundesliga-klubben som opplevde den verste kollapsen i europeisk fotball

For 15 år siden var Bayer Leverkusen i ferd med å ta en historisk «Treble». Men i løpet av noen få kamper raknet alt sammen, og laget ble aldri det samme igjen. 

(FourFourTwo): 27. april 2002 forberedte Bayer Leverkusen seg på å ta imot Manchester United på BayArena, i returoppgjøret i Champions League-semifinalen.

En gang i tiden ville det blitt sett på som den aller største kampen i klubbens historie. Nå var det ikke en gang den største kampen i det som hadde vært en utrolig sesong. For Leverkusen toppet Bundesliga nesten hele sesongen og var klare for finale i den hjemlige cupen DFB-Pokal.

De hadde mulighet til å vinne «The Treble».

Samtidig den lørdagen, 60 kilometer nord for Leverkusen, spilte andredivisjonsklubben Arminia Beifield 0-0 borte mot Rot-Weiss Oberhausen. Et år seinere møtes de to klubbene på BayArena - i en nedrykkskamp i Bundesliga.

Dramatisk fall

I år er det 15 år siden Leverkusen klappet fullstendig sammen. Med tre kamper igjen å spille i 2001/02-sesongen, ledet de Bundesliga med fem poeng foran Borussia Dortmund, samtidig som de forberedte seg på to cupfinaler. En i Berlin mot Schalke 04 og den andre i Glasgow mot selveste Real Madrid. Klubben hadde en hånd på The Treble. I løpet av to uker hadde det i stedet blitt til sand som rant mellom fingrene deres.

Det skal sies at de hadde blitt «nesten-mestere» tidligere. I 2000 hadde det vært en skikkelig kamp helt til døra, da Michael Ballack, av alle folk, scoret et selvmål og Leverkusen tapte 0-2 mot Unterhaching i den siste serierunden. Ett poeng ville vært nok til å vippe Bayern München av Bundesliga-tronen. I stedet ble det den sure andreplassen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det at klubben ikke maktet å kjempe om tittelen den påfølgende sesongen, førte til at manager Berti Vogts mistet jobben. Det ga i stedet Klaus Toppmöller, som ikke hadde noe annet på CVen enn en tapt tittelkamp med Eintracht Frankfurt, en usannsynlig mulighet til å slikke gamle sår.

Han opplevde suksess med en gang. Leverkusen leverte både hjemme og i Europa, og da april kom kjente de på misunnelse fra resten av fotball-verden. Klubben var to uker unna udødelighet, og fallet var like dramatisk som reisen som hadde tatt dem dit.

Mareritt-kamper

Etter å ha tapt 1-2 hjemme mot Werder Bremen 20. april, da den brasilianske kraftspissen Ailton scoret seiersmålet i andre omgang og fikk Leverkusen-fansen til å tvile, falt Toppmöllers lag sammen og tapte 0-1 mot nedrykkstruede Nürnberg kampen etterpå. I løpet av en uke hadde fempoengsluken til Dortmund blitt spist opp. Tittelkampen var ikke lenger i Leverkusen hender, nå var det Dortmund som var i førersetet.

En 2-1-seier over Hertha Berlin i serieavslutningen var ikke nok til å hente inn rivalene. Leverkusen ble nummer to - igjen.

Sju dager seinere tapte de finalen i DFB-Pokal mot regjerende mester Schalke 04. Leverkusen kontrollerte kampen, og Dimitar Berbatov roet nervene i Berlin med en tidlig scoring. Men Schalke utliknet ved Jörg Böhme like før hvilen og vant til slutt 4-2.

- Du taper kamper, uttalte Toppmöller filosofisk etter finalen.

- Vi må akseptere det.

Det var fire dager mellom tapet for Schalke i Berlin og skjebnekampen mot Real Madrid i Glasgow.

- Vi ønsker bare å gjøre vårt beste og oppleve en spesiell seier i sesongavslutningen etter at vi har kastet bort to muligheter i Tyskland, sa manageren.

Klubben var likevel optimistisk, med Leverkusens faste straffeskytter Hans-Jörg Butt i spissen, for de kunne fortsatt krone sesongen som konger av Europa til tross for at de hadde hatt 14 katastrofale dager.

- Bundesliga-gullet ble ikke avgjort på én kamp, sa keeper Butt foran finalen.

- Vi var skuffet over å tape, men vi vil gjøre det godt igjen mot Real Madrid. Det er alt eller ingenting. Jeg er sikker på at vi vil ha nerver, men vi har selvtillit. Vi har fortsatt muligheten til å vinne et europeisk trofé på slutten av sesongen vår.

Etter Manchester United-kampen i april, som endte 1-1 og gjorde at Leverkusen tok seg til finale på bortemålsregelen, hadde Toppmöller uttalt at det var «tid for sigaretter og alkohol». Det viste seg å være profetisk; det skulle vise seg at det var høydepunktet på reisen til Leverkusen, et siste øyeblikk hvor seier virket mulig å oppnå, før nederlaget på grådig vis slukte alt foran dem.

Ikke at det var første gang at en tysk klubb hadde ødelagt sine sjanser til å vinne The Treble; det var heller ikke første gang i moderne tid. I 1999 hadde Bayern München muligheten til å sikre seg sin tredje tittel, etter å ha slått Leverkusen i kampen om ligagullet. De tapte som kjent Champions League-finalen mot Manchester United.

Men for Leverkusen var motgangen mye hardere. Dette var klubbens gylne generasjon. Det var sannsynligvis klubbens første og siste sjanse til å klare bragden, iallfall i deres levetid.

Eneste sjanse

- Du får ikke alltid som du fortjener i fotball, sa Toppmöller etter å ha sett Zinedine Zidanes menn senke mannskapet hans med den berømte volleyscoringen på Hampdon Park i Glasgow.

Det som er sikkert, er at klubben ikke fortjente at ting skulle ende som det gjorde. Det var en traumatisk opplevelse.

- Spillerne sitter fortsatt i kinosalen og drømmer om forrige sesong, sa klubbdirektør Reiner Calmund seinere i februar 2003, samtidig som han bekreftet at Toppmöller hadde fått sparken som Leverkusen-sjef, med klubben liggende ett fattig poeng over streken.

- Dessverre har de ikke innsett at filmen er ferdig.

Det at Calmund sparket Toppmöller bare ti måneder etter at Leverkusen holdt på å ta tre sensasjonelle titler, er en påminnelse om at Claudio Ranieris farvel med Leicester ikke er så enestående som vi kanskje først trodde.

I likhet med Ranieri tapte Toppmöller fem kamper på rad før han måtte pakke kofferten. Leverkusen var på vei ned i andredivisjon. Det gikk i det minste ikke verre for klubben etterpå. En seier over Beifield var starten på tre seire på de siste fire ligakampene, og de holdt seg akkurat i Bundesliga et snaut år etter at tittelen glapp.

Det ble sagt at Calmund pleide å ta beroligende midler før Leverkusen-kamper for å roe nervene, etter å ha opplevd tre hjerteinfarkt i løpet av tiden som klubbdirektør. Det er ikke noen tvil om at «skrekk-trippelen» satte sine spor.